18. oktober 2009

På østsiden av Berlin-muren

Jeg sto en søndag ettermiddag i på østsiden av Berlin-muren. Det var ved Checkpoint Charlie. Jeg ventet på en som skulle hente meg. Det drøyde før han kom. Imens var jeg vitne til flere familier som brukte tiden til å vifte med lommetørklær og signalisere vestover. De hadde tydeligvis slektninger i vest de ikke kunne ha annen kontakt med enn på denne måten. Det var for langt til å rope over. De kunne ikke telefonere fra DDR til Vest-Tyskland. De hadde mikroskopiske muligheter for å få innvilget en søknad om et besøk i vest. Da var det litt større sjanser for at slektningene kunne ta en tur østover.

Jeg kunne spasere gjennom sperringene når som helst. Jeg hadde norsk pass og et ærend i Øst som var godkjent av myndighetene. Men jeg kunne snu og dra tilbake uten videre dersom jeg valgte det.

I løpet av den timen jeg sto og ventet og var vitne til den fortvilte kommunikasjonen mellom slektninger på begge sider av Berlin-muren, fikk jeg virkelig øynene opp for hva det vil si å dele et folk i to. Jeg hadde tidligere kikket over muren fra turist-plattformen i vest. Det hadde ikke samme virkning. Det var det vi så på fjernsynsnyhetene og i fra scener i filmer fra Berlin. Det var noe helt annet å stå i øst sammen med familiene der. Jeg kjente på den politiske klaustrofobien som kom snikende: Tenk om jeg plutselig ble avskåret fra å dra tilbake dit jeg kom fra? De som sto ved siden var meg var kanskje noen familien som aldri rakk over i tide før muren ble reist i 1961.

Det er tjue år siden muren falt. Jeg husker at jeg fikk beskjeden på øret der jeg rapporterte fra Kirkemøtet i Den norske kirke i Bergen. Jeg gikk og fortalte det til lederen i Kirkerådet. Og like etter ble nyheten kunngjort fra dirigentskapet. Gleden strømmet ut blant representantene i salen. Flere hadde nærkontakt med kirkelederne i DDR. Ledere i kirken var blant de få som klarte å beholde integriteten i møte med et regime som styrte det aller meste og som førte kontroll gjennom hemmelig politi og angivere. Det var i kirkens rom at opposisjonen vokste og der ble motet holdt oppe i de kritiske dagene før regimet i DDR ga opp og muren ble åpnet for fri ferdsel.

Det tar ikke lang tid før vi tar dette for gitt. Et par år etter var Checkpoint Charlie blitt museum. Jeg kunne sette meg på busslinje 100 og dra uhindret fra Kurfürstendam til Alexanderplatz . Det var nesten uvirkelig for meg som noen år tidligere og var vitne til hvor hermetisk innelukket borgerne følte seg da jeg fartet rundt i DDR.

Den koreanske halvøy har det fortsatt på samme måte, trolig i en enda verre utgave. Noen få fra sør får besøke slektninger i nord de ikke har sett siden grensen ble forseglet mellom de to koreanske statene i 1953. Håpet er at de snart kan ta bussen uhindret fra Seoul til Pyongyang. Ved grensen er det ikke en gang muligheter til å vifte med hvite lommetørklær en søndag ettermiddag.

27. september 2009

Hernes og arvesynden

Hovedpoengene i fortellingen om Babels tårn har utvilsomt fortsatt sin gyldighet. Menneskene ville bygge et tårn som skulle rekke til himmels. Men overmotet tok overhånd og det endte i kaos.
Gudmund Hernes grunner over en variant av dette urgamle tema på baksiden av siste utgaven av Morgenbladet. Han kommenterer Alan Greenspans dyrt erfarte lærepenge på økonomiens område. Greenspan er fortsatt sterkt preget av at han tok ideologisk grunnleggende feil etter 40 år i tjenesten som finansanalytiker og sentralbanksjef. Han har trodd at hans forståelse av hvordan verdensøkonomien virket var patent. Finanskrisen har gjort denne troen fullstendig til skamme.
Og Greenspan nøyer seg ikke med å innrømme dette – i seg selv et sterkt uttrykk for intellektuell og moralsk integritet. Den tidligere sentralbanksjefen har også en grunnleggende moralsk refleksjon: Økonomiske kriser vil komme igjen, alltid i en ny form. Men selv om de er forskjellige, har de én felles kilde. – Det er den evige evne mennesker har når de har vært gjennom en lengre periode med vekst, til å anta at den vil fortsette.
Det er en moderne variant av det fortellingen om Babels tårn vil ha sagt.
Hernes mener at dette er et godt eksempel på at det ikke ”bare er religioner som er religioner”. Det er blant annet også troen på markedskreftenes grunnleggende positive virkning. Troen på hva de autoritære varianter av sosialismen kan utrette for menneskene har for lengst avgått ved døden.
Vi har fått et interessant ordskifte om hvor balansepunktet mellom frihet og regulering i økonomien bør ligge. Den diskusjonen går heldigvis langt inn i den beskjedne, men innflytelsesrike gatestumpen i New York som heter Wall Street og foregår over alt der politikere og finansfolk møtes.
Likevel har jeg ikke sett så mange som går et skritt videre og peker på at et realistisk menneskesyn er nødvendig for å motvirke de verste utslag av menneskenes trang til å bygge nye Babels tårn. Mennesker er ikke rasjonelle, påpeker Hernes. De lærer ikke.
Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å skrive lærebøker om dette. Det trengs også moralske kvaliteter.
Derfor er det ikke tilstrekkelig å lage gjerder for økonomisk utfoldelse. Det må også til. Men selve grådigheten som driver mange til å misbruke sine stillinger og utnytte systemet – uansett hvordan det er innrettet - må konfronteres på et dypere og mer personlig plan.
Hernes er forholdsvis brutal i diagnosen på dette: Det er som arvesynden. Den ligger i vår medfødte, uutryddelige natur, en iboende tendens til å handle mot all fornuft og tidligere erfaring, sier han.
NRK1 viste forleden en dokumentar om Bernie Madoff som nå er buret inne på livstid for svindel i milliardklassen. Dette er en forbryter som har stjålet pengene til nesten alle som har vist ham tillit gjennom mange år. Dette er naturligvis ikke det samme som at overbetalte pengeflyttere på Wall street har tatt stor risiko på bekostning av folk som har tatt opp boliglån. Lehman Brothers gikk ikke konkurs på grunn av regelrett svindel. Men grådigheten er en felles kilde til at folk ble sittende igjen på bar bakke og finanskrisen nådde høyder som den siste generasjonen ikke har stiftet bekjentskap med og har fått mye å tenke på.
Menneskene lærer ikke. De handler ikke rasjonelt når gevinstene er i sikte. Derfor trenger vi stadig noen som minner om at inten tårn vokser opp i himmelen. Da gjør vi overmodige og skjebnessvangre forsøk på å ta Guds plass.

12. september 2009

Kjedelig valgkamp?

Det jamres i alle kroker om at valgkampen har vært så utrolig kjedelig. Hvorfor det?

Kjedelig i motsetning til spennende? Det er i hvert fall ikke riktig dersom vi har en smule fidus i meningsmålingene. Her kan det komme til å svinge fram og tilbake i løpet av valgnatta slik at det blir vanskelig å gå til sengs.

Kjedelig i motsetning til underholdende? Hvem har sagt at en valgkamp skal være spill og sirkus?

Tidligere har gjennomgangstonen ofte vært at valgkampene var under pari fordi - ja, nettopp! - fordi det var for mye spill og sirkus. Og denne gangen da man vitterlig har snakket om en del saker - ja, så er den kjedelig.
Det var en røst og radionen i dag som savnet flere tomater og egg flyende gjennom lufta. Valgkampen hadde vært altfor saklig og ordentlig...

Det kan være riktig at valgkampen ikke har bidratt til å reise noen felles debatter med visjon og nerve. Den store debatten om framtidens Norge som deltaker i en verden i kraftig forandring har det vært lite av. Noen har forsøkt å si ting om overordnede verdivalg, og behovet for forskning som kan sette vår virksomhet på riktige spor etter at oljen er brukt opp. Men de har ikke vunnet fram i det store og brede ordskiftet. I denne forstand har kanskje valgkampen vært "kjedelig".

Likevel har vi hatt en rekke tilløp til gode ordskifter om skole, om grunnleggende prioriteringer knyttet til spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen og en innvandringsdebatt som faktisk har diskutert hva som er en rettsstat verdig.

Dersom dette er "kjedelig", er betegnelsen sørgelig for den interessen blant velgerne som skal drive demokratiet framover. Jeg mistenker at det hersker en splittethet mellom savnet av tomater og egg, samtidig som man har beholdt forakten for spill og sirkus.

Valgkampen har ikke vært kjedelig, men den har manglet en visjonær nerve. Ingen har for eksempel klart å avkle Frp sitt menneskesyn slik at det har gitt gjenlyd i veggene. Og det er synd.

10. september 2009

El-bilene blir stående


På universitetsområdet på Blindern er det opprettet en stasjon for elektriske leiebiler. En utmerket idé til støtte for vårt felles miljø. Det ble for en gangs skyld ikke bare med snakket. Universitetsledelsen åpnet denne stasjonen med brass og fanfarer i samarbeid med firmaet som leier ut bilene. Et grønt lærested i en grønn by. Utmerket.
Men så ser det ut til at de fire miljøbilene blir stort sett stående ubrukt.
Nå er det riktignok ikke gått mer enn snaue to uker siden åpningen av stasjonen skjedde. Men er det hele forklaringen? Terskelen er høy for å ta nye ting i bruk. Vi ser ikke uten videre effekten av at du og jeg tar en el-bil til byen i stedet for egen bil når kollektive transportmidler blir for tungvinte. Den går stillere enn bensindrevne biler. Men den foruresningen som spares blir antagelig oppfattet som å holde tilbake en fjert i universet. CO2-utslippene påvirker klimaet såpass gradvis at vi ser ikke uten videre de presserende grunnene til å melde oss inn i el-bilordningen og melde fra på nettet hver gang vi tenker å ta en tur med denne alternative transportformen.
Direktør Bjørn Lomborg skriver i Newsweek i forkant at miljøtoppmøtet i København senere i høst at det skal alvorlige kutt i carbonutslippene til for å stanse temperaturøkningen i verden. Såpass alvorlige krav er fremmet for å skape balanse i miljøregnskapet at selve konsekvensene av å gjennomføre kuttene kan oppleves som minst like ille som det utslippene fører til. Lomborg går i stedet inn på fantasifulle forslag om skip som kan sprøyte sjøvann i luften for å lage skyer som kan dempe solens oppvarming av atmosfæren. Men først og fremst taler han varmt for å utvvikle nye energikilder som kan avløse fossil energi. Det er mer realistisk enn å stanse CO2 utslippene som eneste vei å gå .
Dette er vanskelige avveininger. Og ikke minst vil krav som vil bli stilt i København bli nesten uhåndteriige utfordringer til politiske ledere som skal gjennomføre en effektiv politikk. Det gjelder ikke minst i demokratier der flertallet knapt har oppdaget at det må handles NÅ for å unngå konsekvensene av våre unnlatelsessynder senere. Og det er tungt å overbevise mange som skylder på at dersom ikke andre land underlegger seg slike krav, har våre kostnader for å oppfylle dem liten hensikt.
Imens blir el-bilene stående på Blindern. De praktiske sidene ved å ta dem i bruk utgjør kanskje en for høy terskel. Eller man simpelthen ser ikke gevinsten av å gjøre det. Og så blir somrene enda våtere og mer vindfulle og havet nivå stiger slik at Maldivene blir liggende under vann og begynner å true kafeene på Aker Brygge.
Jeg tror jeg kanskje skal melde meg på el-bilordningen likevel for å se hvordan den virker i hverdagen og kanskje vil dette i det minste gi meg litt bedre samvittighet. Et lite skritt i riktig retning, kanskje.

25. juni 2009

Høye terskler

Nå har Krisetelefon for minoriteter vært i drift siden 8. januar i år. I et halv år har frivillige medarbeidere med særskilt opplæring sittet på vakt tre kvelder i uken. Vi har mottat få telefoner hittil.

Er ikke det underlig?

Her har Kirkens SOS tatt utfordringen: Det er mange innen de over hundre forskjellige minoritetsgruppene i Norge som trenger noen å snakke med. Dette sier flere som har god greie på forholdene.

De som er kommet hit til Norge kan være ensomme asylsøkere som er plassert på et nokså avsides sted, veldig langt fra slekt og venner. Mange ungdommer kan stå i sterke spenninger mellom foreldre fra et opprinnelig hjemland med en sterkt konservativ kultur og kameratene på gata som hører hjemme i den liberale norske kulturen. Det kan sikkert virke nokså uutholdelig å leve slik. Noen kan sitte med traumer fra harde opplevelser i konfliktområder tidligere i livet. Eller de kan ha problemer med å finne norske venner. Folk fra minoritetsgruppene behøver ikke oppleve veldig forskjellige påkjenninger fra det vi kaller ”vanlige nordmenn”. En krisetelefon fanger kanskje mest av alt opp allmennmenneskelige problemer.

På den ordinære krisetelefonen ringer det i ett kjør. Rundt 500 hver dag. Hvorfor er det så få på denne?

Naturligvis henger dette sammen med at tilbudet ennå ikke er tilstrekkelig kjent blant minoritetene. Markedsføringen har vært ganske god. Likevel skal det ofte mer enn en plakat til for at folk velger å løfte røret. Tjenesten må ha fått et godt rykte. Den må på en eller annen måte klare å vise seg tilliten verdig.

For selv om følelsene bryter på og mange helt sikkert ønsker å snakke med noen, gjør de det ikke med hvem som helst. Personer fra en annen kultur enn den norske er kanskje mindre enn nordmenn flest rede til å tro på løftet om anonymitet: Hvorfor skulle ikke en myndighetsperson lytte seg inn på linjen? Det gjorde de hjemme dit jeg flyktet fra hit til Norge. Eller den i andre enden kunne bli løsmunnet etter vakt. Mye står på spill for en som er redd for å bli utvist.

Eller: Hvorfor skulle jeg i det hele tatt snakke med et vilt fremmed menneske om de aller viktigste tingene i livet? Det gir jo ingen forpliktelser at både innringer og frivillig medarbeider opptrer anonymt? Og først og fremst skulle jeg ønske at en samtale om vesentlige og ofte vonde saker skal lede til noe mer enn bare å tømme hjertet. Jeg vil ha hjelp til å komme ut av problemene.

Slik er det sikkert noen som tenker. Og slik kan jeg spekulere mens jeg venter på telefoner en varm junikveld.

Jeg tror likevel at rundt meg i denne bydelen jeg sitter og i mange byer og bygder i Norge er det mange som gjerne skulle lettet sitt sinn ved å dele med noen. Noen har sett telefonnummeret til krisetjenesten på en plakat, fått et flygeseddel i hånden, sett et oppslag i avisen eller lest informasjon på et offentlig kontor. Men terskelen blir for høy.

Eller kanskje den som ønsker kontakt verken behersker norsk eller engelsk godt nok til å ville betro seg for en fremmed. De ville heller samtalt på sitt hjertespråk, enten det er urdu, farsi, swahili eller spansk.

Det har aldri vært enkelt å gi håndsrekninger eller inngå relasjoner. Selv om nøden har vært sterk. Stolthet, redsel, mistenksomhet og motstanden mot å bry noen kan stanse folk fra å søke hjelp. Det gjelder ikke bare på krisetelefon. Det gjelder i nødhjelpssituasjoner og folk som trenger behandling. Paradoksene står ofte i kø når det blir tatt initiativ til å gå inn i menneskenes indre rom.

Jeg tror at flere vil ringe etter hvert. Men det skjer ikke bare i takt med at tjenesten blir kjent. Det er som en følge av at Krisetelefon for minoriteter har klart å skape tillit i svært ulike miljøer som vi har valgt å kalle minoritetsgrupper. Og det tar tid og krever mye tålmodighet. Men vi velger likevel å vente en stund til.

4. juni 2009

Mannen med bæreposene

Ett av mine høyeste journalistiske ønsker gjennom årene har vært å møte den modige sjelen som med en bærepose i hver hånd forsøkte å stanse en kolonne stridsvogner under veis til Den himmelske freds plass i Beijing. Stridsvognen forsøkte å komme rundt demonstranten. Han flyttet seg selv og bæreposene etter. Og slik holdt de gående en nervepirrende duell med internasjonal presse i orkesterplass på et hotell noen hundre meter borte.

Mannen ble naturligvis fjernet. Siden har ingen hørt noe om hvor han ble av. Vi vet ikke om han fikk leve videre. Men bildene har brent seg inn på netthinnen til millioner som var vitne til det som skjedde i Beijing 4. Juni for tjue år siden gjennom fjernsynets nyhetssendinger. Bildene er blitt et av nyere tids tydeligste vitnesbyrd om modige enkeltpersoners utrolige mot i kampen mot overmakten.

Skikkelsen med de to bæreposene har fascinert meg i alle år. Jeg har vært i Beijing flere ganger og spurt meg forsiktig rundt. Men jeg var ikke overrasket over at ingen hadde noe å fortelle. Jeg er opplagt ikke den eneste som har ønsket å få vite mer om hvordan det gikk med mannen.

Dessverre er hemmeligholdet av disse opplysningene er tegn på at myndighetene ikke har rikket seg en tomme på disse tjue årene. De har ikke erkjent at massakren som fulgte var grove brudd på alt som heter menneskerettigheter. Ennå er ikke tallet på dem som omkom da soldatene meide ned studentene offentliggjort. Vi har ikke fått noen navn. Foreldrene måtte skrive under på at deres barn var omkommet i et trafikkulykke for at de skulle få liket utlevert.

Kritikken mot kinesiske myndigheters respekt for menneskerettigheter har spaknet. Kina er i ferd med å overta det økonomiske hegemoniet i verden. Norge er blant de land som går stille i dørene. Også USA med Barack Obama i spissen ligger lavere enn tidligere. Landet har for stor gjeld til Kina som må håndteres med diplomatisk og politisk ”smidighet”.

Mannen med bæreposene er borte. Bildene av det han gjorde lever fortsatt. De sladdes når CNN og BBC vises på kinesiske skjermer. Landet står ikke sterkere enn at myndighetene ikke tåler sannheten om det som skjedde.

Det store spørsmålet er om den modige demonstrasjonen med bæreposene var forgjeves, eller om den en gang vil bli offisielt omtalt etter et gjennombrudd for menneskerettighetene også i Kina.

Jeg skulle så gjerne møtt mannen og spurt hva som drev han til å stille seg foran stridsvognen, hva han hadde opplevd de dagene, og hvordan det gikk med ham etterpå.

Det tror jeg ikke jeg får anledning til. Men bildene dirrer i mitt indre fortsatt – sterkt og talende.

17. mai 2009

Hvor blir det av religionspolitikken?

Et knippe tros-og livssynssamfunn har bedt regjeringen om å levere en religionspolitikk. Noe slikt har ikke Norge. Hele spennet fra Den norske kirke til Human-Etisk Forbund ber om dette.

Jeg opplever at dette spørsmålet bringer en rekke politikere i forlegenhet. Hva er religionspolitikk? Det handler ikke først og fremst om forholdet mellom stat og kirke. Det handler heller ikke om integreringspolitikk. Hva er det egentlig?

Jeg brukte en del timer i det siste på telefonen for å få representanter fra Stortinget og innen regjeringsstrukturen til å delta i et religionspolitisk verksted. Det var helt tydelig at for mange er dette fremmed terreng. Politikk for religionene?

Flere titalls forskere fra fem fakulteter ved Universitetet i Oslo – jus, utdanning, samfunnsvitenskap, humaniora og teologi - skal i gang med et større program som skal beskrive religionens plass og rolle i det nye norske samfunnet. I den anledning ønsker lederne for forskningsprogrammet å få til en dialog med nøkkelpersoner innen politikken. Hva slags kunnskap er det behov for å utvikle? Hvordan ser man for seg et fremtidig Norge med flere verdikollisjoner enn tidligere og en mer uoversiktlig rettighetsdebatt?

Debatten om hijab som uniformsplagg har nok bidratt til å vekke opp en del folkevalgte. Men de fleste har tydeligvis likevel sett saken mer fra en integreringsvinkel. Det er kunnskapsmangel og lite å navigere ut fra i samtalen om religionsfrihet opp mot andre menneskerettigheter. Det er mangel på forståelse av hva historie, kultur, pedagogikk og psykologi betyr i møte med den religiøse virkelighet. Og langt på vei tror jeg det også hersker en fornektelse av at dette er viktig.

For fremdeles mener mange – uten fare for å bli motsagt – at religion egentlig tilhører privatsfæren. Riktignok har vi en statskirke. Den ivaretar seremoniene og er til stede under katastrofer og har sin plass også på sykehus og i forsvaret. Men også i disse institusjonene er disse tjenestene i ferd med å marginaliseres.

Dette gjelder ikke bare arven fra Einar Gerhardsen. I økende grad er det urbane og sekulære politiske Norge på tvers av partigrensene lite innstilt på å ta religion på alvor som en offentlig manifestasjon.

Folk flest har liten bevissthet om hva kristendommen har betydd for det norske samfunn. De kjenner lite til hva diakonien har utrettet for velferdssamfunnet, hva kirken har betydd for skolen, for å nevne noe. Derfor har man kunnet legge trosliv og kirkeliv inn i privatsfæren uten å møte særlig stor motstand, ikke minst gjelder dette de siste 20-30 årene.

Det er tankevekkende at det er bevisste muslimer som har satt igang dette ordskiftet. Mange av disse nekter å la sine trosuttrykk dytte inn i de private kroker og tilpasse seg det flertallet mener er politisk korrekt. Det er verdikonservative muslimer som legestudenten Muhammad Usman Rana som vinner kronikkonkurransen i Aftenposten og fremmer sine synspunkter med stor frimodighet.

Og sakte, men sikkert begynner en del politikere å forstå at også de har et ansvar for å tenke på lovgivning og ordninger som i det minste kan bidra til å forebygge fremtidige konflikter i det norske samfunn.

29. mars 2009

En god dag på kalenderen

I dag var en god dag av to særskilte grunner.

Det er noe spesielt med det å våkne søndag morgen og natta har vart en time kortere enn vanlig. Det gjør ingenting om det blir litt mindre søvn. Dette blir til fulle kompensert ved at lyset varer lenger om kveldene. Merkelig at dette betyr så mye. Lysere kvelder er en gave. De bærer bud om mye lys og varme som vi håper månedene framover vil omfavne oss med.

Men dagen i dag handlet også om et annet vendepunkt av betydning: Jeg hadde en inspeksjon på bygga for å se til farkosten min som har vaket i isen innerst i Frognerkilen i vinter. Det har vært langt mer tilfrosset der enn på mange år. Luftslangene som er lagt rundt båten har hatt sin fulle hyre med å holde noenet par decimenter åpent vann langs skutesiden.

Men i dag var isen i ferd med å sprekke opp til flak. Sola varmet herlig og praten gikk livlig mellom båtfolk som lengtet avgårde til farvann langt utenfor Drøbak. Ennå ligger båtene med presenningene over seg og med rester av snø på. De næmrest rykket i fortøyningene for å komme avgårde. Slik menneskeliggjør vi skrog og master som vi degger og steller med i ledige stunder.

Plutselig fikk jeg en ubendig lyst til å forsere fram en vår som ennå ikke helt er her. Jeg klippet av kanner fylt med vann som har holdt presenningen på plass, avdekket gradvis et tildekket dekk og cocpit, brettet presenningene og bandt sammen kannene i et knippe. Deretter demonterte jeg stativet som har holdt presenningene på plass.

Båten er - med litt klargjøring - nå klar til å stikke til sjøs. Dette gir nærmest en høytidsstund for en båteier. Sesongen kan bli lang og lovende dersom ikke fjorden fryser til igjen i ukene framover. Jeg tok sjansen på at snø og kulde heretter ikke skal gi noen alvorlige problemer!

Bare muligheten til å kaste fortøyningene og heise seil gir i seg selv god mentalhygiene. Det å vite at farvannet er åpent og fjorden ligger der innbydende utenfor Dyna fyr, gir kriblinger i kroppen. Snart skal båten bikke litt over når brisen tar tak i hvit duk og gir den fart. Ingen andre lyder enn de baugen skaper når den skjærer gjennom vannflaten og møter småbølgene fra sørvest.

Det har vært en herlig dag!

17. mars 2009

Kamp mot radikal islam?

Partisekretær Martin Kolberg tar til orde for kamp mot radikal islam. Noen har med rette spurt om dette i første rekke handler om en kamp mot Fremskrittspartiet om de samme stemmene eller om Arbeiderpartiet skal ta et systematisk oppgjør med de radikale elementene i islam.

Inngår dette i rekken av utspill som vitner om at Arbeiderpartiet knapt har en gjennomtenkt religionspolitikk? De mest iøynefallende politiske tabbene i regjeringens arbeid de siste månedene handler om håndteringen av blasfemiparagrafen, hijaben og statlig støtte til Frelsesarmeens ungdom. I alle tre sakene har regjeringen måttet snu i forhold til opprinnelig utspill. Den har manøvrert i et ukjent terreng. Den har ikke skjønt mye av hvilken kraft som ligger i slike saker.

Hva er det nå den vil bekjempe? Hva legger regjeringen i "radikal islam"? Det er nærliggende å tro at dialogen med islamske kretser med ulik framtoning kan bli både vanskelig å byrdefull i en opphetet valgkamp der rommet for nyanser og kunnskap lett vil måtte vike for lettvinte slagord. For Kolberg er nok stemmesankingen blant islamofobe nordmenn som aldri har brydd seg om å sette seg inn i denne religionens historie og mangfold mest nærliggende.

Arbeiderpartiet har aldri gitt seg selv høye nok krav til forståelse og kunnskap på dette området. Tro og religion er definert ut som elementer i privatsfæren. Religion og politikk "skal ikke blandes sammen", heter det ofte. Dette er jo i beste fall naivt. Ser man seg rundt i verden er religion - også der det ikke er noen statsreligion - en integrert del av det politiske liv, ganske enkelt fordi religiøs anskuelse ikke bare handler om noe man lever ut i fritid og på helligdager. Religion handler også om etikk og bestemmer viktige livsvalg.

Arbeiderpartiet må simpelhen spandere på seg den kraftanstrengelse det er å gi seg selv - og som regjeringsparti også Norge - en relgionspolitikk der man tilkjennegir en bevisst avveining av religionenes forhold til en rekke andre forhold i samfunnet. Det gjelder blant annet menneskerettighetene slik de praktiseres her i landet. Også disse inneholder gjennomtenkte paragrafer om religionsutøvelse.

Norsk politisk liv - det gjelder ikke bare Ap - har ofte et klønete forhold til det religiøse. Man har forholdt seg til en statskirke, javel, men det er ikke lenger tilstrekkelig. Religion blir betraktet som tradisjon, seremoniell, svermeri og for en stor grad overtro.

Før Ap proklamerer en kamp mot radikal islam, må partiet ta religionene på alvor. Dt må avklare sin politiske plattform på et sentralt felt for mange mennesker. Ellers blir ordskiftet, blant annet om radikal islam, en håpløs populistisk duell med Siv Jensen og Carl I. Hagen. Og det er ingen tjent med dersom vi skal kunne gå videre sammen i et stadig mer kulturelt og religiøst mangfoldig Norge.

Så kan det selvsagt være ting i "radikalt islam" som krever at fellesskapet setter grenser mot utøvelsen av. Denne rekkefølgen er viktig, Kolberg!

10. mars 2009

Kunsten skal henge i kirken

Det har vakt stor oppmerksomhet at et maleri av Lucas Cranach d.e. er stjålet fra Larvik kirke. Det henger vel sammen med maleriets verdi, taksert til anslagsvis 20 millioner kroner. Men oppstyret henger også sammen med at kirker nå ser ut til å bli en mer aktiv arena for organisert kriminalitet.

Direktør ved Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo, Egil Mikkelsen, har uttalt at kunsten henger best på museer, i hver fall den som har så stor verdi. Det er ingen tvil om at der blir kunsten forholdsvis godt sikret, og fagfolk ser etter at den blir bevart for ettertiden. Mikkelsen har sikkert også mange andre gode argumenter.

Likevel er jeg ikke enig.

Kirkekunsten henger på kirkens vegger, ikke bare av kunsthistoriske grunner. Den er der ikke bare til beskuelse for et publikum. Den er malt og hengt opp også for å forkynne. Den skal oppbygge menigheten, vekke til ettertanke, understreke ledd i liturgien, gi bilder til bibeltekstene.

Dette har kirkekunsten gjort gjennom århundrene. Ikonene i øst er kanskje de mest rendyrkede eksemplene på en slik funksjon. Men de store mesterne i Roma, Firenze og Venezia malte også for å ære Gud og gi menigheten en dimensjon i tillegg til tekstlesing, preken, bønn og salmesang. Kirkerommet skal møte hele mennesket med alle dets sanser.

Kravene om å sikre kirkekunsten bedre bør selvsagt gjennomføres så langt budsjetter og tekniske muligheter tillater. Men det er å ta tingene ut av sin sammenheng å låse den inne eller flytte den på museum - for sikkerhets skyld. Kunsten hører hjemme i gudstjenesterommet. Så får det heller våge seg om ikke den voktes og sikres så forsvarlig som den burde.

Mange ønsker tvert om flere åpne kirker. Vi ønsker at de skal tas i bruk de fleste av ukens dager til gudstjenester, bønn, konserter og andre samlinger. Og kunsten skal være der tvers gjennom alt liv som utfolder seg i kirkerommet.

Nei, skaff gjerne alarm og tekniske tryggingsfasiliteter til verdifull kunst, men verdien faller dersom den ikke tjener sitt formål. "La de små barn komme til meg", heter maleriet som ble stjålet. Det er mange i Larvik menighet som har fått en opplevelse gjennom det. Måtte maleriet komme tilbake til der det hører hjemme!

6. mars 2009

Ingen ringte i kveld

Jeg satt i kveld på vakt på Krisetelefon for minoriteter. Den ble opprettet ved årsskiftet og drives av Kirkens SOS. Tjenesten er tilpasset det flerkulturelle Norge.

De som sitter på vakt må kunne snakke med innringere på engelsk dersom de ikke kan norsk. Etter hvert er det meningen å åpne opp for flere språk dersom gruppen av frivillige har kapasitet til dette.

Det kom ingen telefoner i løpet av de fire timene vi hadde telefonen åpen. Foreløpig er dette tre ganger i uken.

Samtidig bekrefter mange som enten lever i minoritetsmiljøer eller har jevnlig kontakt med nye landsmenn at behovet for en slik tjeneste er stort. Undersøkelser viser at det er mange som trenger noen å snakke med. De sitter alene med tunge tanker og smertefulle erfaringer på asylmottak, på hybler eller i familier som er hardt prøvet i et samfunn der de opplever at de er utenfor.

Hvorfor ringer de ikke?

Det tar tid før en tjeneste blir kjent, selv om markedføringen av telefonnummeret (800 80 887) har vært forholdsvis omfattende. Det tok flere måneder før første telefonen kom til en nyopprettet tjeneste for kreftpasienter. Man skulle tro at personer som er rammet av kreft hadde et nærliggende behov for å ringe.

Naturligvis handler dette om at den som trenger noen å snakke med må ha telefonnummeret for hånden. Og er ikke tjenesten døgnåpen (slik Kirkens SOS’ ordinære tjeneste er), så skal du også kunne holde rede på åpningstidene. De praktiske hindringene skal ikke undervurderes.
Men i bunn og grunn handler dette om at en ny tjeneste må bygge opp tillit.

Det er ikke nok å sette opp plakater på stratetisk viktige steder eller gjøre tjenesten kjent i avisene. En krisetelefon er avhengig av at den har et godt rykte. Folk må kunne stole på at kravene til anonymitet blir overholdt, at de som ringer inn blir møtt med respekt, at den som lytter virkelig viser at han eller hun er der for dem. Folk må erfare at er det mulig å legge av seg byrder og snakke med en medvandrer slik at en ond sirkel kanskje kan brytes.

Det gode ryktet må gå foran og åpne døren til folk som opplever at en krise krever en samtale med en som er villig til å lytte. Det er gått 30 år siden den ordinære tjenesten i Kirkens SOS fikk en landsomfattende organisering. I fjor mottok den over 180 000 henvendelser fra personer som måtte ha noen å snakke med.

Det ringte ingen i går. Det er ingen krise for oss som satt på vakt.

Men det er vondt å tenke på at ingen benyttet muligheten når vi vet at i andre enden av telefonen sitter mange som kunne fått lindret noe av smerten ved å dele den med en annen. Det tar tid å bygge relasjoner – også til en krisetjeneste på telefonen.

4. mars 2009

Han er utrygg over alt

Det er tatt ut arrestordre på Sudans president, Omar al-Bashir. Det er den internasjonale domstolen i Haag som har besluttet dette.

Heretter skal presidenten ikke føle seg trygg noen steder. Han er siktet for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten. Han er gjort ansvarlig for drap på flere hundre tusen som har mistet livet i Sudan, ikke minst i Darfur.
Jeg har med egne øyne sett konsekvensene av hans imperialistiske styresett, både rettet mot befolkningen i Sør-Sudan og mot interne flyktninger som hadde slått seg ned rundt hovedstaden Khartoum. Noen av de leirene jeg besøkte er blant de mest trøstesløse minnene jeg har. Og da har jeg sammenligningsgrunnlag fra slum mange steder i verden. Det er bare de mest kyniske lederne som kan overlate mennesker til å leve under slike forhold.

Presidenten vil neppe bli arrestert i eget land. Der har han foreløpig kontrollen. Men etter beslutningen i Haag vil han ikke kunne forlate landet uten å risikere at rettsmyndigheter pågriper han andre steder. Det finnes nok land som ikke vil røre presidenten fordi verden består av mange slags vanhellige allianser.

Men al-Bashir vil få innskrenket sin bevegelsesfrihet kraftig. Han vil for eksempel ikke kunne delta i FN-møter i New York. Alle land som vil ha forbindelse med det internasjonale rettssystemet eller ønsker å beholde et normalt diplomatisk forhold til land som er forpliktet på dette, vil ikke kunne la presidenten besøke dem.

Dette vil naturligvis etter hvert også få konsekvenser for Sudan. Landet kan ikke i lengden ha en president som verdenssamfunnet har stemplet som en storforbryter og som må stå til ansvar for sine ugjerninger.
Kampen for menneskerettighetene blir styrket av at verdenssamfunnet på denne måten gir tydelig beskjed: Maktpersoner som rammer uskyldige mennesker så massivt som Omar al-Bashir har gitt ordre til, skal ikke kunne gjemme seg bak erklæringer om at dette er "indre anliggender". Det angår alle andre at kvinner og barn og menn blir tatt av dage fordi noen har slike mål med sine trakasseringer og grov vold. De vil bli forfulgt, påført håndjern og ført fram foran dommere som er forpliktet på internasjonal rett og få sin rettmessige straff.

Ofrene fortjener det. De pårørende fortjener det. Og rettstilstanden i verden krever det. Den har innhentet etter hvert mange som har måttet gå i skjul for det de har gjort. Nestemann bør være den serbiske generalen Mladic som sto for massakren i Sebrenica.
Arrestordren fra Haag er en oppløftende nyhet.

2. mars 2009

Snø på taket

Dagsrevyen er full av bilder av bygninger og skur som kollapser på grunn av tung snø. Har vi glemt at disse fjærlette krystallene i tørr tilstand blir blytunge når temperaturen stiger? Eller er ansvaret pulverisert for å fjerne snøen i tide? Vi slapp å bli vitner til det som kunne blitt flere alvorlige tragedier det siste døgnet.

Dette er apropos til en historie jeg hørte fra Uganda for mange år siden. Ute på landet var det reist en sementfabrikk. De som hadde utviklet fabrikken var nøye med å sope sementstøvet av taket hver eneste dag. Uansett om de hadde god eller dårlig tid, om solen skinte eller det regnet, sementstøvet måtte fjernes før arbeiderne fikk dra hjem. Ingen unntak.

Eierne ble drevet på flukt av Idi Amins væpnede horder. De overtok fabrikken, men var ikke så nøye med å fjerne sementpartiklene på taket. Tyngden økte. Det ble vanskeligere å fjerne det som ble liggende oppå og stivnet. Og det gikk som det måtte gå: Hele maskineriet ble smadret da taket kom dettende ned. Naturligvis.

Det snør i Norge. Og alle som har fulgt med i timen vet at den blir tung dersom det blir nok av den i våt tilstand. Likevel raser tak sammen.

Det er selvsagt også et ansvar for entreprenører å bygge solid nok. Men i siste instans er det de som har et daglig ansvar å gjøre den jobben som må gjøres med skuffe og spade. Selv om vaktmesteren er langtidssykemeldt eller har høydeskrekk.

Dette handler om helt allminnelig klokskap.

27. februar 2009

Skremmende forutsigbart

Det er gått noen dager siden Siv Jensen advarte mot "snikislamisering" av Norge. Spaltene er fulle av advarsler mot advarselen. Jensens utsagn er blitt sammenliknet med brunfargede utsagn i mellomkrigstiden. Reaksjonene har vært temmelig kontante. Med rette.

Og likevel stiger verdien av Fremskrittspartiets politiske aksjer. Frp har nådd gamle høyder på meningsmålingene etter en downperiode.

Det er en tankevekker at det tilsynelatende er et så sikkert og forutsigbart forhold mellom politiske virkemidler av denne art og tallet på det politiske barometer. Jeg hadde ærlig talt håpet at folk flest hadde reagert slik: denne gangen har Frp-lederen gått for langt. Det er grenser for hvor primitivte tricks man kan sette inn for å skaffe seg tilslutning.

Det er åpenbart mange som ikke mener det.

Folk tar Jensens utsagn for god fisk selv om myndighetene i Malmø tilbakeviser påstandene om Rosengård som lite dekkende. Frp-toppene velger ikke å reise til Malmø likevel slik de sa de hadde tenkt å gjøre for å ta bydelen i øyensyn. De tror ikke de vil bli vist de "skyggesidene" de er ute etter. De stoler tilsynelatende ikke på ordfører, politi og andre som har uttalt seg kritisk mot Jensens populisme. Det ville bli en strek i regningen om ikke Frp får bekreftet det partilederen har sagt med stor og forførerisk kraft i Norge.

Det er skuffende når det blir så enkelt i vinne fram politisk. Hvor er den kritiske ballasten hos folk flest? Vel opplever vi integreringsproblemer også i Norge. Det finnes kulturelle spenninger. Naturligvis har vi det i en overgangstid fra tilnærmet monokultur til kulturelt mangfold.

Men "snikislamisering"? Nei.

Stadig flere må sette krefter inn slik at deler av det norske folk som lar seg dupere ikke blir et så lett bytte for politisk propaganda av dette slaget. Det neste er vel at Jensen stigmatiserer Grønland i Oslo. Men da er det heldigvis flere som har nærkontakt med strøket og som kan avkle dette skuffende politiske spillet om stemmer og makt.

19. februar 2009

Fastelavnsboller

Søndag er fastelavn. Mange tenker på boller med krem. Det er vår tids svar på gamle dagers etegilder før fastetiden satte inn.

Å ete seg opp før en asketisk periode har liten mening etter at fasten i klassisk forstand er tappet for sitt innhold. Vi stapper i oss boller med krem året rundt om vi har lyst. Faste er blitt et fremmedord.

Forbruk fyller det meste av våre liv. De fleste av oss kunne kledd opp en hel flokk mennesker et annet sted i verden med det vi henger i skap og lagrer i kott. Sportsutstyr fyller kjelleren og i hyllene vrimler det av elektroniske dupeditter som skiftes ut i raskt tempo i takt med hva nye modeller har å tilby.

Og blir det nok av ting, forbruker vi opplevelser. Vi kjøper reiser og konserter på løpende bånd. Slik blir kulturgoder lett redusert til konsum i stedet for at kulturimpulser gir sann glede, utfordrer oss ettertanke eller kanskje også vekker motstand.

Det er vel bare de færreste som ikke sitter ettertrykkelig fast i forbrukerklisteret.
Vi lever i et samfunn som har gjort seg avhengig av at vi kjøper og kaster, velger og vraker. Vi ser det når finanskrise og arbeidsløshet begrenser forbruket hos stadig flere. Samfunnet ser angstfylt på konsekvensene av at færre kjøper biler og båter.

Mon ikke også mennesker i stor grad er gjenstand for konsum? Hvor ofte rekker et bekjentskap å vokse seg til å bli slitesterkt vennskap der det også er rom for å dele
sorger og nederlag? Det ligger mye skuffelse i flyktige relasjoner.

Fastetiden ligger foran oss. Den utfordrer forbruk av ting, opplevelser og mennesker. Og da tenker jeg ikke på faste uttrykt gjennom dystre ansikter og innadvendte grublerier eller livsfornektende askese.

Heller ikke Skriften holder opp som idealer de som ”plager seg selv,
henger med hodet… og kler seg i botsdrakt.”. ”Nei, slik er fasten som
jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene
i åket og setter de undertrykte fri…”.

Utfordringer som dette dirrer gjennom ukene før påske: Mennesket skal settes fri. Et stort antall shopping-alternativer representerer en illusorisk frihet. Friheten består i å finne fram til den sanne menneskelighet vi er skapt til å leve ut. Friheten består i å se verdens fattige i øynene slik at vi velger å stanse opp når vi er i ferd med å stjele deres rettmessige del av verdens goder. Friheten er å beholde klarsynet når vi ser hva som forårsaker at søppelbergene i våre rike land vokser mot nye høyder. Påskens budskap frigjør på mange plan.

17. februar 2009

Bare "de evige ting"?

I dag har kirkeledere gått i demonstrasjonstog gjennom Oslos snøfylte gater. Det skjer ikke ofte og vekker derfor oppsikt. Tema var vern om skaperverket, nærmere bestemt krav om en femårig tenkepause før man eventuelt bestemmer seg for oljeleting i nord.

Jeg stiller meg bak et slikt krav fordi det er riktig å tenke seg godt om før man setter igang med det som kan bli irreversible vågestykker for å få opp det svarte gullet i sårbare naturområder.

Men det er ikke dette jeg vil kommentere nå. Jeg undrer meg over noen av reaksjonene mot at kirkens folk tar gatene i bruk for å si ifra. De hardeste reaksjonene kommer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Og noen av dem er direkte pinlige.

AP-folk som appellerer til masseutmeldelse av kirken fordi den ber folk om å tenke seg om, karakteriserer seg selv. Og FrP-representanter som frakjenner kirken dens sosialetiske mandat har kanskje glemt at det var med slik argumentasjon nazimyndighetene møtte kirken da biskoper og prester nedla sine embeter i protest mot den tyske okkupasjonen. Kirkens ledere ble av Quisling bedt om å holde seg til "de evige ting". Fingrene fra det politiske fatet!

Selvsagt skal enhver kunne kritisere innholdet i kirkens sosialetiske utspill. De skal kunne etterprøves både når det gjelder fakta og etisk analyse. Det er lov å utfordre kirken om hva som kan skje med Nordlands befolkning dersom eventuell olje ikke blir pumpet opp og avfolkningen fortsetter. Naturligvis.

Men å frakjenne kirken rett til å heve en profetisk og kritisk røst i en tid med livstruende klimaendringer er tankevekkende. Det er i beste fall et billig politisk trick. Det er ikke et hakk bedre enn å gjøre forsøk på å stanse forfattere, journalister eller hvilken som helst folkebevegelse som måtte ha en liknende advarsel.

Kirken blir anklaget for å være mest opptatt av samliv og sex. Ikke helt uten grunn. Men de har fulgt dårlig med i timen som ikke har fått med seg at kirken - også Den norske - har hatt skarpe uttalelser om natur, fattigdom, undertrykkelse, urettferdighet og terrorbalanse. Ikke bare uttalelser, men et bredt diakonalt engasjement over hele kloden. Det finnes en forholdsvis rikholdig historie bak dagens demonstrasjon gjennom Oslos gater mot Stortinget.

Nei AP og FrP, dere kan slåss for naturinngrep som skal redde den økonomiske bunnlinjen. Men å be kirken om utelukkende å holde seg til "de evige ting" i sakrale rom, tyder på lite nærkontakt med en bibel som damper av realisme om livet på jorden og en troen på en høy himmel.

16. februar 2009

Slutt for Mugabe?

Det er få steder på kloden at krisen rammer hardere enn i Zimbabwe.

Det er snarere et langvarig vanstyre enn den globale finanskrisen som har ført arbeidsløshetstallet opp i 90 prosent. Koleraen har allerede krevd titusenvis av ofre. Pengesedlene har ikke plass til alle nullene som trengs for å antyde pålydende verdi. Og likevel er de intet verd.

Det internasjonale samfunnet ønsker ikke å stille med omfattende hjelp før myndighetene viser ansvar for å bruke den på et forpint folk.

Så leser jeg i dagens avis at Robert Mugabe har kjøpt luksusleilighet i Hongkong.

Dette er frigjøringshelten som fravristet Ian Smiths hvite mindretall herredømmet over det tidligere Sør-Rhodesia. Han ble oppfattet som en av de dyktigste lederne i Afrika. Velutdannet, men tøff i beslutningene. Han var ikke bare målbevisst i kampen mot de hvite. Han var også hardtslående i kampen mot sine politiske rivaler Joshua Nkomo og biskop Muzorewa.

Han samlet etter hver all makt i sitt Zanu PF og har sittet med den i 30 år. Det er lenge siden demokratiet har funksjonert som det skal i Zimbabwe. Mugabe nektet å bøye seg for flertallets votum i valget i høst. Nå har han endelig gått med på en maktdeling som i realiteten fortsatt gir ham bukten og begge endene i det politiske spillet.

Likevel kan det se ut til at den gamle ringreven tross alt forstår at det går mot slutten. Han kjøper seg luksus med utsikt mot Sørkina-havet mens barn sulter og dør av kolera og de fleste arbeidsføre sitter uten inntekt.

Kanskje er det en utvei for Zimbabwe å la despoten smette ut av dette ulykkelige landet før katastrofen blir total? Slik har maktsyke ledere stukket av fra flere konflikter. Idi Amin dro til Saudi-Arabia. Papa Doc reiste til Madeira.

Det burde bli slutt på slike utveier. Den gamle helten har utøvd så mye brutalitet mot sitt eget folk at han burde stå til ansvar for dommerne i Haag.

9. februar 2009

En kirke som er der - alltid

Det finnes bingohaller for bingointeresserte, Ullevål stadion samler de fotballinteresserte og kinoene kaller på de filminteresserte. Marka er for tur-entusiastene og Filharmonien er for de klassisk musikkinteresserte. Kirken er for de religiøst interesserte.

Slik ruter vi opp fritidslivet.

Jeg går definitivt ikke på bingo, men tar gjerne turen til Ullevål, oppsøker god film, flotte konserter og går ofte tur. Kirken oppsøker jeg relativt ofte. Men ikke bare fordi jeg er "interessert". Jeg simpelthen trenger det, minst like mye som å gå tur.
Er kirken der på linje med bingo og kino? En fritidsinteresse?

Da hadde den neppe overlevd i 2000 år – på godt og vondt. Den hadde ikke hatt bærekraft dersom den ikke hadde gitt mennesker styrke til både å leve og møte døden. Den har kilder å øse av som gir håp i tilværelsen.

Mot dette blekner det vi blir tilbud på hobby- og reiselivsmesser for å fylle fritiden.
Kirken ikke bare står der som en bygning med aktiviteter.

Den våker. Den er det alltid.

Også når restaurantene lukker døren idet morgenen nærmer seg. Jeg tenker på Kirkens SOS. Over 200 000 fikk kontakt på telefon eller e-post i løpet av 2008. Det er i snitt ca 550 samtaler hvert eneste døgn, ca 30 henvendelser i timen. Helt gratis og på innringers premisser.

Disse henvendelsene kommer ikke bare fra "religiøst interesserte" mennesker. De kommer fra folk flest som ikke alltid fikser livene sine like bra, som trenger en lyttende person. Det kan stå om liv og død for noen. Mange har ikke et eneste menneske de klarer å ha en fortrolig samtale med. Det hjelper på smerten at noen er der på telefonen for dem. Anonymt for begge. 1000 frivillige har valgt å stille seg til disposisjon for vakter på Kirkens SOS. De er trent opp til å ta telefoner av alle slag, men skal først og fremst være medmennesker.

I januar startet Kirkens SOS også opp en Krisetelefon for minoriteter (800 80 887). Her sitter frivillige som har forutsetninger for å møte innringere fra en mangfoldig verden som er kommet til Norge. De trenger noen å snakke med.

Også dette er kirken. Den er for alle, ikke bare de "religiøst interesserte".

8. februar 2009

Mot lysere tider

Det er begynt å lysne slik at det merkes om morgenen og på vei hjem fra jobb. Dagen er snart 3 timer lenger enn på sitt mørkeste.

Det er trolig et aldersfenomen at jeg i økende grad er opptatt av akkurat dette. 21. desember er en høytidsdag like før jul. Bare bevisstheten om at det snur gir en god og håpefull følelse. Og håpet om lysere dager er blant annet knyttet til båt.

For den lyse himmelen oppleves best på dekk. Noen vil si på fjellvidda. Fjellet kan være et godt sted for å oppleve horisonter. På mange måter har vidda og havflaten mange ting felles: Høy himmel, stillhet, stort rom og uforutsigbarhet. Plutselig kan naturkreftene komme settende og du må stole på egne krefter og vurderinger.

Men det er på dekk og i cockpit at lyset oppleves mest intenst, enten det er om morgenen når sola jager nattemørket over horisonten og dagen tar form med blå himmel eller skyer som skaper sjatteringer av grått og blått. Eller i kveldingen når brisen roer seg og det rødmer i vest.
Jeg eier båt blant annet for å oppleve lyset i alle sine skiftninger. Jo lenger ut fra land, jo bedre får jeg fanget inn det jeg er ute etter.

Slik kan vi drømme når vi tar turer ned på brygga og kikker på båter som rugger stille mot fenderne under presenninger vinterstid. Det kommer snart dager da vi skal kaste alt dette av og tre seilene på, heise dem opp og stramme dem inn på en kryss ut fjorden.

Imens kan vi planlegge på kartet og finne nye leder vi ikke har prøvd tidligere. Kikke på utstyr som gjør ferden tryggere og enklere og sette av tid i kalenderen til nye tokt. Jo, når sola snur og begynner å stige igjen, er det som om ting våkner til live på nytt.