15. januar 2010

Nødhjelp kan forsvinne?

"Nødhjelp kan forsvinne i hjelpekaos" forkynner Vårt Land på førstesiden i dag. Min gamle arbeidsplass som normalt er i første rekke når det gjelder å støtte både katastrofehjelp og bistand, har i dag en tittel som etter min mening mangler et godt vurderingsgrunnlag.

Vil avisen dempe givergleden? Det kan jeg neppe tro. Men tittelen stimulerer ikke akkurat til å gripe telefonen og sende 200 kroner til Kirkens Nødhjelp, slik det oppfordres til i annonsen like under. Pengene kan jo forsvinne? Hvorfor skal jeg da gi?

Forteller tittelen en nyhet? Neppe. Risikoen for at nødhjelp vil forsvinne i kaotiske situasjoner er overhengende. Det vet vel alle som følger en smule med. Ja, det er vel nærmest normalt. Det vet jeg fra min andre gamle arbeidsplass, Kirkens Nødhjelp. Kan man vente at all hjelp går på skinner når alt annet er lagt i ruiner?

Hva er den journalistiske grunnen til å fortelle dette? Gi saken en kritisk vinkling og i tilfelle hvilken vinkling? Det må vaktsjefen kunne gjøre rede for.

Jeg ser ingen god journalistisk grunn til å fortelle det de fleste har hørt om mange ganger: Hjelp kan forsvinne når forutsetningene for å hjelpe er kaotiske. Virkningen kan likevel være at folk nøler når utfordringen kommer fra bøssebærere og annonser.

Tittelen forsøker trolig å dekke anliggendet til Røde Kors-veteranen Halvor Fossum Lauritsen lenger inne i avisen. Han peker på behovet for god koordinering av hjelpeinitiativene. Det er noe ganske annet enn fokusere på det som kan forsvinne.

Det som trengs nå er å lytte til proffene som har vært ute i kaoset tidligere, underlegge hjelpen effektiv samordning, fordele oppgavene etter den kompetansen den enkelte organisasjon sitter på og gå inn i den store internasjonale operasjonen som etableres i Haiti. Og så oppfordre folk til å delta med penger for å gjenoppbygge Haiti i måneder og år framover, lenge etter at TV-kameraene forsvinner og folk ikke gidder å følge med på dette lenger. Naturligvis vil hjelp "forsvinne" under veis. Ingen sensasjon. Og det er ikke vesentlig i forhold til det som når fram til dem som trenger det. Og det er vanligvis det aller meste av det som sendes avgårde, selv om det ofte tar mer tid enn ønskelig å få det fram.

Vårt Land bommet med sin tittel i dag. Jeg er neppe den eneste som mener det.