18. oktober 2009

På østsiden av Berlin-muren

Jeg sto en søndag ettermiddag i på østsiden av Berlin-muren. Det var ved Checkpoint Charlie. Jeg ventet på en som skulle hente meg. Det drøyde før han kom. Imens var jeg vitne til flere familier som brukte tiden til å vifte med lommetørklær og signalisere vestover. De hadde tydeligvis slektninger i vest de ikke kunne ha annen kontakt med enn på denne måten. Det var for langt til å rope over. De kunne ikke telefonere fra DDR til Vest-Tyskland. De hadde mikroskopiske muligheter for å få innvilget en søknad om et besøk i vest. Da var det litt større sjanser for at slektningene kunne ta en tur østover.

Jeg kunne spasere gjennom sperringene når som helst. Jeg hadde norsk pass og et ærend i Øst som var godkjent av myndighetene. Men jeg kunne snu og dra tilbake uten videre dersom jeg valgte det.

I løpet av den timen jeg sto og ventet og var vitne til den fortvilte kommunikasjonen mellom slektninger på begge sider av Berlin-muren, fikk jeg virkelig øynene opp for hva det vil si å dele et folk i to. Jeg hadde tidligere kikket over muren fra turist-plattformen i vest. Det hadde ikke samme virkning. Det var det vi så på fjernsynsnyhetene og i fra scener i filmer fra Berlin. Det var noe helt annet å stå i øst sammen med familiene der. Jeg kjente på den politiske klaustrofobien som kom snikende: Tenk om jeg plutselig ble avskåret fra å dra tilbake dit jeg kom fra? De som sto ved siden var meg var kanskje noen familien som aldri rakk over i tide før muren ble reist i 1961.

Det er tjue år siden muren falt. Jeg husker at jeg fikk beskjeden på øret der jeg rapporterte fra Kirkemøtet i Den norske kirke i Bergen. Jeg gikk og fortalte det til lederen i Kirkerådet. Og like etter ble nyheten kunngjort fra dirigentskapet. Gleden strømmet ut blant representantene i salen. Flere hadde nærkontakt med kirkelederne i DDR. Ledere i kirken var blant de få som klarte å beholde integriteten i møte med et regime som styrte det aller meste og som førte kontroll gjennom hemmelig politi og angivere. Det var i kirkens rom at opposisjonen vokste og der ble motet holdt oppe i de kritiske dagene før regimet i DDR ga opp og muren ble åpnet for fri ferdsel.

Det tar ikke lang tid før vi tar dette for gitt. Et par år etter var Checkpoint Charlie blitt museum. Jeg kunne sette meg på busslinje 100 og dra uhindret fra Kurfürstendam til Alexanderplatz . Det var nesten uvirkelig for meg som noen år tidligere og var vitne til hvor hermetisk innelukket borgerne følte seg da jeg fartet rundt i DDR.

Den koreanske halvøy har det fortsatt på samme måte, trolig i en enda verre utgave. Noen få fra sør får besøke slektninger i nord de ikke har sett siden grensen ble forseglet mellom de to koreanske statene i 1953. Håpet er at de snart kan ta bussen uhindret fra Seoul til Pyongyang. Ved grensen er det ikke en gang muligheter til å vifte med hvite lommetørklær en søndag ettermiddag.