Jeg er fascinert av folk som taler med føttene etter å ha vært i en presset situasjon over mange år.
Jeg var i Egypt da de gjennomførte valget noen uker før jul og merket hånfliren over det farsen myndighetene spilte opp og som de kalt et "valg". Bare tull dette, sa folk og hadde ikke tenkt å gå til urnene.
Det undrer meg ikke at gnisten fra Tunisia har antent frustrasjonen i de egyptiske masser.
Det er spennende når vi er vitne til at historien går inn i en ny fase rett foran øynene på oss. Slik var det da muren falt i Berlin. Slik var det under orasjerevolusjonen i Ukraina. Jeg husker ikke minst de sterke bildene som kom ut av Romania da ekteparet Ceausescu ikke trodde sine egne øyne da folkemengden på plassen i Bukuresti buet dem ned fra terrassen. Etter et par døgn var det slutt på deres tyranniske regime.
Det er utrolig når folk drar ut og våger å vise sivilt mot - regelrett ulydighet - mot undertrykkelse og urettferdighet som de ikke lenger finner seg i. I verste fall risikrer de livet dersom de befinner seg på feil sted til feil tidspunkt.
Det tipper over når de klarer å overtale politi og hæravdelingene til å slå følge mot en ny og mer demokratisk framtid. Selv de forhatte vaktene langs Berlin-muren lot seg overtale til å bryte instruksen og la folk gå gjennom overgangene mellom øst og vest.
Det er en parallell til dette vi ser i Kairo i disse dager. Folk bruker føttene til å så i sentrum og rope at de vil ha et skifte. Politiet har valgt å holde seg borte, og frivillige dirigerer trafikken i deres sted, Noen samler søppel fordi kommunen er i oppløsning og andre snakker godlynt med soldatene.
Sivile grupper deltar i å stoppe de som er fristet til å plyndre siden politiet er vekke. Noen av tjuene er bevisst sluppet ut av fengslene for å skape kaos. Frivillige har til og med avslørt kjeltringer som skulle robbe en bank og fant at de hadde identifikasjon som sikkerhetspoliti i lommene sine. De var provokatører for å skape påskudd for Egypts sterke mann til å bruk rå makt mot demonstrantene.
Foreløpig følger partene hverandre på tennene. Jetfly som brøt lydmuren over Kairo skremte ikke demonstrantene hjem. Det blir en utholdenhetsprøve, en drakamp mellom ordensmakt og massene som orker å stå i flokk og kreve diktatorens avgang. Kampen er fysisk og psykologisk og ikke minst handler den om moralsk styrke. Uvissheten er ulidelig før man aner om det blir brutal nedslakting eller om overmakten gir seg ved å flykte ut bakdøra.
Heldigvis er det mulig at slikt skjer. Det skjedde i Tunisia.
Føttenes tale har også stor makt.
