9. oktober 2010

De er sure i Måløy

Fredspristildelingen til den opposisjonelle Liu Xiaobo har bidratt til å rette søkelyset mot menneskerettighetenes kår i Kina. Men jommen har også norske fiskeeksportører avslørt sine holdninger. Fiskebaroner i Måløy er kritiske til Nobelkomiteens avgjørelse. Den kan hindre fremtidig eksport av torsk og laks til de kinesiske markeder. Nobelkomiteen skal ikke drive med ”storpoltikk” på denne måten, sier de.

Vi kjenner lusa på gangen.

Dette er folk som trolig kunne ha ofret bestemora si for å sikre en markedsandel. Menneskerettigheter hører hjemme i festtaler på 17. mai og ved skoleavslutninger,virker det som. Men ikke når pengene står på spill.

Det beste ved uttalelsene fra Måløy er at eksportørene tør si det høyt. For da fremstår de tydelig med sin doble moral. Vi som bor her i landet skal ha frihet til å ytre oss og organisere oss og oppleve rettssikkerhet. Men prisen skal ikke gå til en modig forfatter i Beijing som krever det samme for over en milliard landsmenn. Da står noen fangster torsk og lyr på spill som var ment for kinesiske bord og tapt fortjeneste for norske oppkjøpere.

Det er tankevekkende at de tør si det. Uten å skjemmes.

Torbjørn Jagland og hans Nobelkomite har også i år vakt oppmerksomhet. Det er i og for seg ikke viktig. Men når dette sender bølger gjennnom verdens medier til fordel for menneskerettighetene i Kina, har han gjort undertrykte kinesere en tjeneste – i hvert fall forhåpentlig på lengre sikt. Da spiller det ingen rolle at den norske ambassadøren i Beijing blir kalt inn på teppet og kinesiske myndigheter truet med politiske represalier.

Så er det å håpe at andre innen fiskeindustrien har vett til å ta avstand fra kolleger i Måløy som er sure fordi de risikerer å tape penger etter Nobel-tildelingen. Vi må sannelig risikere følgene av at vi fortsatt klarer å sette standarden for en framvoksende stormakt som utvilsomt har klart å løfte millioner ut av fattigdom. De bryter fortsatt viktige prinsipper for rettssikkerhet og sensurerer bort nyheter slik at 1,3 milliarder kinesere står uten kunnskap om de viktige ting som skjer.
Kinesiske myndigheter blokkerte CNN da nyheten om vinneren av fredsprisen ble kjent.

Det er utrolig at de tør når de ønsker å være med i det gode internasjonale selskapet.

15. januar 2010

Nødhjelp kan forsvinne?

"Nødhjelp kan forsvinne i hjelpekaos" forkynner Vårt Land på førstesiden i dag. Min gamle arbeidsplass som normalt er i første rekke når det gjelder å støtte både katastrofehjelp og bistand, har i dag en tittel som etter min mening mangler et godt vurderingsgrunnlag.

Vil avisen dempe givergleden? Det kan jeg neppe tro. Men tittelen stimulerer ikke akkurat til å gripe telefonen og sende 200 kroner til Kirkens Nødhjelp, slik det oppfordres til i annonsen like under. Pengene kan jo forsvinne? Hvorfor skal jeg da gi?

Forteller tittelen en nyhet? Neppe. Risikoen for at nødhjelp vil forsvinne i kaotiske situasjoner er overhengende. Det vet vel alle som følger en smule med. Ja, det er vel nærmest normalt. Det vet jeg fra min andre gamle arbeidsplass, Kirkens Nødhjelp. Kan man vente at all hjelp går på skinner når alt annet er lagt i ruiner?

Hva er den journalistiske grunnen til å fortelle dette? Gi saken en kritisk vinkling og i tilfelle hvilken vinkling? Det må vaktsjefen kunne gjøre rede for.

Jeg ser ingen god journalistisk grunn til å fortelle det de fleste har hørt om mange ganger: Hjelp kan forsvinne når forutsetningene for å hjelpe er kaotiske. Virkningen kan likevel være at folk nøler når utfordringen kommer fra bøssebærere og annonser.

Tittelen forsøker trolig å dekke anliggendet til Røde Kors-veteranen Halvor Fossum Lauritsen lenger inne i avisen. Han peker på behovet for god koordinering av hjelpeinitiativene. Det er noe ganske annet enn fokusere på det som kan forsvinne.

Det som trengs nå er å lytte til proffene som har vært ute i kaoset tidligere, underlegge hjelpen effektiv samordning, fordele oppgavene etter den kompetansen den enkelte organisasjon sitter på og gå inn i den store internasjonale operasjonen som etableres i Haiti. Og så oppfordre folk til å delta med penger for å gjenoppbygge Haiti i måneder og år framover, lenge etter at TV-kameraene forsvinner og folk ikke gidder å følge med på dette lenger. Naturligvis vil hjelp "forsvinne" under veis. Ingen sensasjon. Og det er ikke vesentlig i forhold til det som når fram til dem som trenger det. Og det er vanligvis det aller meste av det som sendes avgårde, selv om det ofte tar mer tid enn ønskelig å få det fram.

Vårt Land bommet med sin tittel i dag. Jeg er neppe den eneste som mener det.