6. mars 2009

Ingen ringte i kveld

Jeg satt i kveld på vakt på Krisetelefon for minoriteter. Den ble opprettet ved årsskiftet og drives av Kirkens SOS. Tjenesten er tilpasset det flerkulturelle Norge.

De som sitter på vakt må kunne snakke med innringere på engelsk dersom de ikke kan norsk. Etter hvert er det meningen å åpne opp for flere språk dersom gruppen av frivillige har kapasitet til dette.

Det kom ingen telefoner i løpet av de fire timene vi hadde telefonen åpen. Foreløpig er dette tre ganger i uken.

Samtidig bekrefter mange som enten lever i minoritetsmiljøer eller har jevnlig kontakt med nye landsmenn at behovet for en slik tjeneste er stort. Undersøkelser viser at det er mange som trenger noen å snakke med. De sitter alene med tunge tanker og smertefulle erfaringer på asylmottak, på hybler eller i familier som er hardt prøvet i et samfunn der de opplever at de er utenfor.

Hvorfor ringer de ikke?

Det tar tid før en tjeneste blir kjent, selv om markedføringen av telefonnummeret (800 80 887) har vært forholdsvis omfattende. Det tok flere måneder før første telefonen kom til en nyopprettet tjeneste for kreftpasienter. Man skulle tro at personer som er rammet av kreft hadde et nærliggende behov for å ringe.

Naturligvis handler dette om at den som trenger noen å snakke med må ha telefonnummeret for hånden. Og er ikke tjenesten døgnåpen (slik Kirkens SOS’ ordinære tjeneste er), så skal du også kunne holde rede på åpningstidene. De praktiske hindringene skal ikke undervurderes.
Men i bunn og grunn handler dette om at en ny tjeneste må bygge opp tillit.

Det er ikke nok å sette opp plakater på stratetisk viktige steder eller gjøre tjenesten kjent i avisene. En krisetelefon er avhengig av at den har et godt rykte. Folk må kunne stole på at kravene til anonymitet blir overholdt, at de som ringer inn blir møtt med respekt, at den som lytter virkelig viser at han eller hun er der for dem. Folk må erfare at er det mulig å legge av seg byrder og snakke med en medvandrer slik at en ond sirkel kanskje kan brytes.

Det gode ryktet må gå foran og åpne døren til folk som opplever at en krise krever en samtale med en som er villig til å lytte. Det er gått 30 år siden den ordinære tjenesten i Kirkens SOS fikk en landsomfattende organisering. I fjor mottok den over 180 000 henvendelser fra personer som måtte ha noen å snakke med.

Det ringte ingen i går. Det er ingen krise for oss som satt på vakt.

Men det er vondt å tenke på at ingen benyttet muligheten når vi vet at i andre enden av telefonen sitter mange som kunne fått lindret noe av smerten ved å dele den med en annen. Det tar tid å bygge relasjoner – også til en krisetjeneste på telefonen.

4. mars 2009

Han er utrygg over alt

Det er tatt ut arrestordre på Sudans president, Omar al-Bashir. Det er den internasjonale domstolen i Haag som har besluttet dette.

Heretter skal presidenten ikke føle seg trygg noen steder. Han er siktet for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten. Han er gjort ansvarlig for drap på flere hundre tusen som har mistet livet i Sudan, ikke minst i Darfur.
Jeg har med egne øyne sett konsekvensene av hans imperialistiske styresett, både rettet mot befolkningen i Sør-Sudan og mot interne flyktninger som hadde slått seg ned rundt hovedstaden Khartoum. Noen av de leirene jeg besøkte er blant de mest trøstesløse minnene jeg har. Og da har jeg sammenligningsgrunnlag fra slum mange steder i verden. Det er bare de mest kyniske lederne som kan overlate mennesker til å leve under slike forhold.

Presidenten vil neppe bli arrestert i eget land. Der har han foreløpig kontrollen. Men etter beslutningen i Haag vil han ikke kunne forlate landet uten å risikere at rettsmyndigheter pågriper han andre steder. Det finnes nok land som ikke vil røre presidenten fordi verden består av mange slags vanhellige allianser.

Men al-Bashir vil få innskrenket sin bevegelsesfrihet kraftig. Han vil for eksempel ikke kunne delta i FN-møter i New York. Alle land som vil ha forbindelse med det internasjonale rettssystemet eller ønsker å beholde et normalt diplomatisk forhold til land som er forpliktet på dette, vil ikke kunne la presidenten besøke dem.

Dette vil naturligvis etter hvert også få konsekvenser for Sudan. Landet kan ikke i lengden ha en president som verdenssamfunnet har stemplet som en storforbryter og som må stå til ansvar for sine ugjerninger.
Kampen for menneskerettighetene blir styrket av at verdenssamfunnet på denne måten gir tydelig beskjed: Maktpersoner som rammer uskyldige mennesker så massivt som Omar al-Bashir har gitt ordre til, skal ikke kunne gjemme seg bak erklæringer om at dette er "indre anliggender". Det angår alle andre at kvinner og barn og menn blir tatt av dage fordi noen har slike mål med sine trakasseringer og grov vold. De vil bli forfulgt, påført håndjern og ført fram foran dommere som er forpliktet på internasjonal rett og få sin rettmessige straff.

Ofrene fortjener det. De pårørende fortjener det. Og rettstilstanden i verden krever det. Den har innhentet etter hvert mange som har måttet gå i skjul for det de har gjort. Nestemann bør være den serbiske generalen Mladic som sto for massakren i Sebrenica.
Arrestordren fra Haag er en oppløftende nyhet.

2. mars 2009

Snø på taket

Dagsrevyen er full av bilder av bygninger og skur som kollapser på grunn av tung snø. Har vi glemt at disse fjærlette krystallene i tørr tilstand blir blytunge når temperaturen stiger? Eller er ansvaret pulverisert for å fjerne snøen i tide? Vi slapp å bli vitner til det som kunne blitt flere alvorlige tragedier det siste døgnet.

Dette er apropos til en historie jeg hørte fra Uganda for mange år siden. Ute på landet var det reist en sementfabrikk. De som hadde utviklet fabrikken var nøye med å sope sementstøvet av taket hver eneste dag. Uansett om de hadde god eller dårlig tid, om solen skinte eller det regnet, sementstøvet måtte fjernes før arbeiderne fikk dra hjem. Ingen unntak.

Eierne ble drevet på flukt av Idi Amins væpnede horder. De overtok fabrikken, men var ikke så nøye med å fjerne sementpartiklene på taket. Tyngden økte. Det ble vanskeligere å fjerne det som ble liggende oppå og stivnet. Og det gikk som det måtte gå: Hele maskineriet ble smadret da taket kom dettende ned. Naturligvis.

Det snør i Norge. Og alle som har fulgt med i timen vet at den blir tung dersom det blir nok av den i våt tilstand. Likevel raser tak sammen.

Det er selvsagt også et ansvar for entreprenører å bygge solid nok. Men i siste instans er det de som har et daglig ansvar å gjøre den jobben som må gjøres med skuffe og spade. Selv om vaktmesteren er langtidssykemeldt eller har høydeskrekk.

Dette handler om helt allminnelig klokskap.