Det finnes bingohaller for bingointeresserte, Ullevål stadion samler de fotballinteresserte og kinoene kaller på de filminteresserte. Marka er for tur-entusiastene og Filharmonien er for de klassisk musikkinteresserte. Kirken er for de religiøst interesserte.
Slik ruter vi opp fritidslivet.
Jeg går definitivt ikke på bingo, men tar gjerne turen til Ullevål, oppsøker god film, flotte konserter og går ofte tur. Kirken oppsøker jeg relativt ofte. Men ikke bare fordi jeg er "interessert". Jeg simpelthen trenger det, minst like mye som å gå tur.
Er kirken der på linje med bingo og kino? En fritidsinteresse?
Da hadde den neppe overlevd i 2000 år – på godt og vondt. Den hadde ikke hatt bærekraft dersom den ikke hadde gitt mennesker styrke til både å leve og møte døden. Den har kilder å øse av som gir håp i tilværelsen.
Mot dette blekner det vi blir tilbud på hobby- og reiselivsmesser for å fylle fritiden.
Kirken ikke bare står der som en bygning med aktiviteter.
Den våker. Den er det alltid.
Også når restaurantene lukker døren idet morgenen nærmer seg. Jeg tenker på Kirkens SOS. Over 200 000 fikk kontakt på telefon eller e-post i løpet av 2008. Det er i snitt ca 550 samtaler hvert eneste døgn, ca 30 henvendelser i timen. Helt gratis og på innringers premisser.
Disse henvendelsene kommer ikke bare fra "religiøst interesserte" mennesker. De kommer fra folk flest som ikke alltid fikser livene sine like bra, som trenger en lyttende person. Det kan stå om liv og død for noen. Mange har ikke et eneste menneske de klarer å ha en fortrolig samtale med. Det hjelper på smerten at noen er der på telefonen for dem. Anonymt for begge. 1000 frivillige har valgt å stille seg til disposisjon for vakter på Kirkens SOS. De er trent opp til å ta telefoner av alle slag, men skal først og fremst være medmennesker.
I januar startet Kirkens SOS også opp en Krisetelefon for minoriteter (800 80 887). Her sitter frivillige som har forutsetninger for å møte innringere fra en mangfoldig verden som er kommet til Norge. De trenger noen å snakke med.
Også dette er kirken. Den er for alle, ikke bare de "religiøst interesserte".
9. februar 2009
8. februar 2009
Mot lysere tider
Det er begynt å lysne slik at det merkes om morgenen og på vei hjem fra jobb. Dagen er snart 3 timer lenger enn på sitt mørkeste.
Det er trolig et aldersfenomen at jeg i økende grad er opptatt av akkurat dette. 21. desember er en høytidsdag like før jul. Bare bevisstheten om at det snur gir en god og håpefull følelse. Og håpet om lysere dager er blant annet knyttet til båt.
For den lyse himmelen oppleves best på dekk. Noen vil si på fjellvidda. Fjellet kan være et godt sted for å oppleve horisonter. På mange måter har vidda og havflaten mange ting felles: Høy himmel, stillhet, stort rom og uforutsigbarhet. Plutselig kan naturkreftene komme settende og du må stole på egne krefter og vurderinger.
Men det er på dekk og i cockpit at lyset oppleves mest intenst, enten det er om morgenen når sola jager nattemørket over horisonten og dagen tar form med blå himmel eller skyer som skaper sjatteringer av grått og blått. Eller i kveldingen når brisen roer seg og det rødmer i vest.
Jeg eier båt blant annet for å oppleve lyset i alle sine skiftninger. Jo lenger ut fra land, jo bedre får jeg fanget inn det jeg er ute etter.
Slik kan vi drømme når vi tar turer ned på brygga og kikker på båter som rugger stille mot fenderne under presenninger vinterstid. Det kommer snart dager da vi skal kaste alt dette av og tre seilene på, heise dem opp og stramme dem inn på en kryss ut fjorden.
Imens kan vi planlegge på kartet og finne nye leder vi ikke har prøvd tidligere. Kikke på utstyr som gjør ferden tryggere og enklere og sette av tid i kalenderen til nye tokt. Jo, når sola snur og begynner å stige igjen, er det som om ting våkner til live på nytt.
Det er trolig et aldersfenomen at jeg i økende grad er opptatt av akkurat dette. 21. desember er en høytidsdag like før jul. Bare bevisstheten om at det snur gir en god og håpefull følelse. Og håpet om lysere dager er blant annet knyttet til båt.
For den lyse himmelen oppleves best på dekk. Noen vil si på fjellvidda. Fjellet kan være et godt sted for å oppleve horisonter. På mange måter har vidda og havflaten mange ting felles: Høy himmel, stillhet, stort rom og uforutsigbarhet. Plutselig kan naturkreftene komme settende og du må stole på egne krefter og vurderinger.
Men det er på dekk og i cockpit at lyset oppleves mest intenst, enten det er om morgenen når sola jager nattemørket over horisonten og dagen tar form med blå himmel eller skyer som skaper sjatteringer av grått og blått. Eller i kveldingen når brisen roer seg og det rødmer i vest.
Jeg eier båt blant annet for å oppleve lyset i alle sine skiftninger. Jo lenger ut fra land, jo bedre får jeg fanget inn det jeg er ute etter.
Slik kan vi drømme når vi tar turer ned på brygga og kikker på båter som rugger stille mot fenderne under presenninger vinterstid. Det kommer snart dager da vi skal kaste alt dette av og tre seilene på, heise dem opp og stramme dem inn på en kryss ut fjorden.
Imens kan vi planlegge på kartet og finne nye leder vi ikke har prøvd tidligere. Kikke på utstyr som gjør ferden tryggere og enklere og sette av tid i kalenderen til nye tokt. Jo, når sola snur og begynner å stige igjen, er det som om ting våkner til live på nytt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)