Fastelavnsboller

Søndag er fastelavn. Mange tenker på boller med krem. Det er vår tids svar på gamle dagers etegilder før fastetiden satte inn.

Å ete seg opp før en asketisk periode har liten mening etter at fasten i klassisk forstand er tappet for sitt innhold. Vi stapper i oss boller med krem året rundt om vi har lyst. Faste er blitt et fremmedord.

Forbruk fyller det meste av våre liv. De fleste av oss kunne kledd opp en hel flokk mennesker et annet sted i verden med det vi henger i skap og lagrer i kott. Sportsutstyr fyller kjelleren og i hyllene vrimler det av elektroniske dupeditter som skiftes ut i raskt tempo i takt med hva nye modeller har å tilby.

Og blir det nok av ting, forbruker vi opplevelser. Vi kjøper reiser og konserter på løpende bånd. Slik blir kulturgoder lett redusert til konsum i stedet for at kulturimpulser gir sann glede, utfordrer oss ettertanke eller kanskje også vekker motstand.

Det er vel bare de færreste som ikke sitter ettertrykkelig fast i forbrukerklisteret.
Vi lever i et samfunn som har gjort seg avhengig av at vi kjøper og kaster, velger og vraker. Vi ser det når finanskrise og arbeidsløshet begrenser forbruket hos stadig flere. Samfunnet ser angstfylt på konsekvensene av at færre kjøper biler og båter.

Mon ikke også mennesker i stor grad er gjenstand for konsum? Hvor ofte rekker et bekjentskap å vokse seg til å bli slitesterkt vennskap der det også er rom for å dele
sorger og nederlag? Det ligger mye skuffelse i flyktige relasjoner.

Fastetiden ligger foran oss. Den utfordrer forbruk av ting, opplevelser og mennesker. Og da tenker jeg ikke på faste uttrykt gjennom dystre ansikter og innadvendte grublerier eller livsfornektende askese.

Heller ikke Skriften holder opp som idealer de som ”plager seg selv,
henger med hodet… og kler seg i botsdrakt.”. ”Nei, slik er fasten som
jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene
i åket og setter de undertrykte fri…”.

Utfordringer som dette dirrer gjennom ukene før påske: Mennesket skal settes fri. Et stort antall shopping-alternativer representerer en illusorisk frihet. Friheten består i å finne fram til den sanne menneskelighet vi er skapt til å leve ut. Friheten består i å se verdens fattige i øynene slik at vi velger å stanse opp når vi er i ferd med å stjele deres rettmessige del av verdens goder. Friheten er å beholde klarsynet når vi ser hva som forårsaker at søppelbergene i våre rike land vokser mot nye høyder. Påskens budskap frigjør på mange plan.

Bare "de evige ting"?

I dag har kirkeledere gått i demonstrasjonstog gjennom Oslos snøfylte gater. Det skjer ikke ofte og vekker derfor oppsikt. Tema var vern om skaperverket, nærmere bestemt krav om en femårig tenkepause før man eventuelt bestemmer seg for oljeleting i nord.

Jeg stiller meg bak et slikt krav fordi det er riktig å tenke seg godt om før man setter igang med det som kan bli irreversible vågestykker for å få opp det svarte gullet i sårbare naturområder.

Men det er ikke dette jeg vil kommentere nå. Jeg undrer meg over noen av reaksjonene mot at kirkens folk tar gatene i bruk for å si ifra. De hardeste reaksjonene kommer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Og noen av dem er direkte pinlige.

AP-folk som appellerer til masseutmeldelse av kirken fordi den ber folk om å tenke seg om, karakteriserer seg selv. Og FrP-representanter som frakjenner kirken dens sosialetiske mandat har kanskje glemt at det var med slik argumentasjon nazimyndighetene møtte kirken da biskoper og prester nedla sine embeter i protest mot den tyske okkupasjonen. Kirkens ledere ble av Quisling bedt om å holde seg til "de evige ting". Fingrene fra det politiske fatet!

Selvsagt skal enhver kunne kritisere innholdet i kirkens sosialetiske utspill. De skal kunne etterprøves både når det gjelder fakta og etisk analyse. Det er lov å utfordre kirken om hva som kan skje med Nordlands befolkning dersom eventuell olje ikke blir pumpet opp og avfolkningen fortsetter. Naturligvis.

Men å frakjenne kirken rett til å heve en profetisk og kritisk røst i en tid med livstruende klimaendringer er tankevekkende. Det er i beste fall et billig politisk trick. Det er ikke et hakk bedre enn å gjøre forsøk på å stanse forfattere, journalister eller hvilken som helst folkebevegelse som måtte ha en liknende advarsel.

Kirken blir anklaget for å være mest opptatt av samliv og sex. Ikke helt uten grunn. Men de har fulgt dårlig med i timen som ikke har fått med seg at kirken - også Den norske - har hatt skarpe uttalelser om natur, fattigdom, undertrykkelse, urettferdighet og terrorbalanse. Ikke bare uttalelser, men et bredt diakonalt engasjement over hele kloden. Det finnes en forholdsvis rikholdig historie bak dagens demonstrasjon gjennom Oslos gater mot Stortinget.

Nei AP og FrP, dere kan slåss for naturinngrep som skal redde den økonomiske bunnlinjen. Men å be kirken om utelukkende å holde seg til "de evige ting" i sakrale rom, tyder på lite nærkontakt med en bibel som damper av realisme om livet på jorden og en troen på en høy himmel.

Slutt for Mugabe?

Det er få steder på kloden at krisen rammer hardere enn i Zimbabwe.

Det er snarere et langvarig vanstyre enn den globale finanskrisen som har ført arbeidsløshetstallet opp i 90 prosent. Koleraen har allerede krevd titusenvis av ofre. Pengesedlene har ikke plass til alle nullene som trengs for å antyde pålydende verdi. Og likevel er de intet verd.

Det internasjonale samfunnet ønsker ikke å stille med omfattende hjelp før myndighetene viser ansvar for å bruke den på et forpint folk.

Så leser jeg i dagens avis at Robert Mugabe har kjøpt luksusleilighet i Hongkong.

Dette er frigjøringshelten som fravristet Ian Smiths hvite mindretall herredømmet over det tidligere Sør-Rhodesia. Han ble oppfattet som en av de dyktigste lederne i Afrika. Velutdannet, men tøff i beslutningene. Han var ikke bare målbevisst i kampen mot de hvite. Han var også hardtslående i kampen mot sine politiske rivaler Joshua Nkomo og biskop Muzorewa.

Han samlet etter hver all makt i sitt Zanu PF og har sittet med den i 30 år. Det er lenge siden demokratiet har funksjonert som det skal i Zimbabwe. Mugabe nektet å bøye seg for flertallets votum i valget i høst. Nå har han endelig gått med på en maktdeling som i realiteten fortsatt gir ham bukten og begge endene i det politiske spillet.

Likevel kan det se ut til at den gamle ringreven tross alt forstår at det går mot slutten. Han kjøper seg luksus med utsikt mot Sørkina-havet mens barn sulter og dør av kolera og de fleste arbeidsføre sitter uten inntekt.

Kanskje er det en utvei for Zimbabwe å la despoten smette ut av dette ulykkelige landet før katastrofen blir total? Slik har maktsyke ledere stukket av fra flere konflikter. Idi Amin dro til Saudi-Arabia. Papa Doc reiste til Madeira.

Det burde bli slutt på slike utveier. Den gamle helten har utøvd så mye brutalitet mot sitt eget folk at han burde stå til ansvar for dommerne i Haag.