25. juni 2009

Høye terskler

Nå har Krisetelefon for minoriteter vært i drift siden 8. januar i år. I et halv år har frivillige medarbeidere med særskilt opplæring sittet på vakt tre kvelder i uken. Vi har mottat få telefoner hittil.

Er ikke det underlig?

Her har Kirkens SOS tatt utfordringen: Det er mange innen de over hundre forskjellige minoritetsgruppene i Norge som trenger noen å snakke med. Dette sier flere som har god greie på forholdene.

De som er kommet hit til Norge kan være ensomme asylsøkere som er plassert på et nokså avsides sted, veldig langt fra slekt og venner. Mange ungdommer kan stå i sterke spenninger mellom foreldre fra et opprinnelig hjemland med en sterkt konservativ kultur og kameratene på gata som hører hjemme i den liberale norske kulturen. Det kan sikkert virke nokså uutholdelig å leve slik. Noen kan sitte med traumer fra harde opplevelser i konfliktområder tidligere i livet. Eller de kan ha problemer med å finne norske venner. Folk fra minoritetsgruppene behøver ikke oppleve veldig forskjellige påkjenninger fra det vi kaller ”vanlige nordmenn”. En krisetelefon fanger kanskje mest av alt opp allmennmenneskelige problemer.

På den ordinære krisetelefonen ringer det i ett kjør. Rundt 500 hver dag. Hvorfor er det så få på denne?

Naturligvis henger dette sammen med at tilbudet ennå ikke er tilstrekkelig kjent blant minoritetene. Markedsføringen har vært ganske god. Likevel skal det ofte mer enn en plakat til for at folk velger å løfte røret. Tjenesten må ha fått et godt rykte. Den må på en eller annen måte klare å vise seg tilliten verdig.

For selv om følelsene bryter på og mange helt sikkert ønsker å snakke med noen, gjør de det ikke med hvem som helst. Personer fra en annen kultur enn den norske er kanskje mindre enn nordmenn flest rede til å tro på løftet om anonymitet: Hvorfor skulle ikke en myndighetsperson lytte seg inn på linjen? Det gjorde de hjemme dit jeg flyktet fra hit til Norge. Eller den i andre enden kunne bli løsmunnet etter vakt. Mye står på spill for en som er redd for å bli utvist.

Eller: Hvorfor skulle jeg i det hele tatt snakke med et vilt fremmed menneske om de aller viktigste tingene i livet? Det gir jo ingen forpliktelser at både innringer og frivillig medarbeider opptrer anonymt? Og først og fremst skulle jeg ønske at en samtale om vesentlige og ofte vonde saker skal lede til noe mer enn bare å tømme hjertet. Jeg vil ha hjelp til å komme ut av problemene.

Slik er det sikkert noen som tenker. Og slik kan jeg spekulere mens jeg venter på telefoner en varm junikveld.

Jeg tror likevel at rundt meg i denne bydelen jeg sitter og i mange byer og bygder i Norge er det mange som gjerne skulle lettet sitt sinn ved å dele med noen. Noen har sett telefonnummeret til krisetjenesten på en plakat, fått et flygeseddel i hånden, sett et oppslag i avisen eller lest informasjon på et offentlig kontor. Men terskelen blir for høy.

Eller kanskje den som ønsker kontakt verken behersker norsk eller engelsk godt nok til å ville betro seg for en fremmed. De ville heller samtalt på sitt hjertespråk, enten det er urdu, farsi, swahili eller spansk.

Det har aldri vært enkelt å gi håndsrekninger eller inngå relasjoner. Selv om nøden har vært sterk. Stolthet, redsel, mistenksomhet og motstanden mot å bry noen kan stanse folk fra å søke hjelp. Det gjelder ikke bare på krisetelefon. Det gjelder i nødhjelpssituasjoner og folk som trenger behandling. Paradoksene står ofte i kø når det blir tatt initiativ til å gå inn i menneskenes indre rom.

Jeg tror at flere vil ringe etter hvert. Men det skjer ikke bare i takt med at tjenesten blir kjent. Det er som en følge av at Krisetelefon for minoriteter har klart å skape tillit i svært ulike miljøer som vi har valgt å kalle minoritetsgrupper. Og det tar tid og krever mye tålmodighet. Men vi velger likevel å vente en stund til.