17. mai 2009

Hvor blir det av religionspolitikken?

Et knippe tros-og livssynssamfunn har bedt regjeringen om å levere en religionspolitikk. Noe slikt har ikke Norge. Hele spennet fra Den norske kirke til Human-Etisk Forbund ber om dette.

Jeg opplever at dette spørsmålet bringer en rekke politikere i forlegenhet. Hva er religionspolitikk? Det handler ikke først og fremst om forholdet mellom stat og kirke. Det handler heller ikke om integreringspolitikk. Hva er det egentlig?

Jeg brukte en del timer i det siste på telefonen for å få representanter fra Stortinget og innen regjeringsstrukturen til å delta i et religionspolitisk verksted. Det var helt tydelig at for mange er dette fremmed terreng. Politikk for religionene?

Flere titalls forskere fra fem fakulteter ved Universitetet i Oslo – jus, utdanning, samfunnsvitenskap, humaniora og teologi - skal i gang med et større program som skal beskrive religionens plass og rolle i det nye norske samfunnet. I den anledning ønsker lederne for forskningsprogrammet å få til en dialog med nøkkelpersoner innen politikken. Hva slags kunnskap er det behov for å utvikle? Hvordan ser man for seg et fremtidig Norge med flere verdikollisjoner enn tidligere og en mer uoversiktlig rettighetsdebatt?

Debatten om hijab som uniformsplagg har nok bidratt til å vekke opp en del folkevalgte. Men de fleste har tydeligvis likevel sett saken mer fra en integreringsvinkel. Det er kunnskapsmangel og lite å navigere ut fra i samtalen om religionsfrihet opp mot andre menneskerettigheter. Det er mangel på forståelse av hva historie, kultur, pedagogikk og psykologi betyr i møte med den religiøse virkelighet. Og langt på vei tror jeg det også hersker en fornektelse av at dette er viktig.

For fremdeles mener mange – uten fare for å bli motsagt – at religion egentlig tilhører privatsfæren. Riktignok har vi en statskirke. Den ivaretar seremoniene og er til stede under katastrofer og har sin plass også på sykehus og i forsvaret. Men også i disse institusjonene er disse tjenestene i ferd med å marginaliseres.

Dette gjelder ikke bare arven fra Einar Gerhardsen. I økende grad er det urbane og sekulære politiske Norge på tvers av partigrensene lite innstilt på å ta religion på alvor som en offentlig manifestasjon.

Folk flest har liten bevissthet om hva kristendommen har betydd for det norske samfunn. De kjenner lite til hva diakonien har utrettet for velferdssamfunnet, hva kirken har betydd for skolen, for å nevne noe. Derfor har man kunnet legge trosliv og kirkeliv inn i privatsfæren uten å møte særlig stor motstand, ikke minst gjelder dette de siste 20-30 årene.

Det er tankevekkende at det er bevisste muslimer som har satt igang dette ordskiftet. Mange av disse nekter å la sine trosuttrykk dytte inn i de private kroker og tilpasse seg det flertallet mener er politisk korrekt. Det er verdikonservative muslimer som legestudenten Muhammad Usman Rana som vinner kronikkonkurransen i Aftenposten og fremmer sine synspunkter med stor frimodighet.

Og sakte, men sikkert begynner en del politikere å forstå at også de har et ansvar for å tenke på lovgivning og ordninger som i det minste kan bidra til å forebygge fremtidige konflikter i det norske samfunn.