Ett av mine høyeste journalistiske ønsker gjennom årene har vært å møte den modige sjelen som med en bærepose i hver hånd forsøkte å stanse en kolonne stridsvogner under veis til Den himmelske freds plass i Beijing. Stridsvognen forsøkte å komme rundt demonstranten. Han flyttet seg selv og bæreposene etter. Og slik holdt de gående en nervepirrende duell med internasjonal presse i orkesterplass på et hotell noen hundre meter borte.
Mannen ble naturligvis fjernet. Siden har ingen hørt noe om hvor han ble av. Vi vet ikke om han fikk leve videre. Men bildene har brent seg inn på netthinnen til millioner som var vitne til det som skjedde i Beijing 4. Juni for tjue år siden gjennom fjernsynets nyhetssendinger. Bildene er blitt et av nyere tids tydeligste vitnesbyrd om modige enkeltpersoners utrolige mot i kampen mot overmakten.
Skikkelsen med de to bæreposene har fascinert meg i alle år. Jeg har vært i Beijing flere ganger og spurt meg forsiktig rundt. Men jeg var ikke overrasket over at ingen hadde noe å fortelle. Jeg er opplagt ikke den eneste som har ønsket å få vite mer om hvordan det gikk med mannen.
Dessverre er hemmeligholdet av disse opplysningene er tegn på at myndighetene ikke har rikket seg en tomme på disse tjue årene. De har ikke erkjent at massakren som fulgte var grove brudd på alt som heter menneskerettigheter. Ennå er ikke tallet på dem som omkom da soldatene meide ned studentene offentliggjort. Vi har ikke fått noen navn. Foreldrene måtte skrive under på at deres barn var omkommet i et trafikkulykke for at de skulle få liket utlevert.
Kritikken mot kinesiske myndigheters respekt for menneskerettigheter har spaknet. Kina er i ferd med å overta det økonomiske hegemoniet i verden. Norge er blant de land som går stille i dørene. Også USA med Barack Obama i spissen ligger lavere enn tidligere. Landet har for stor gjeld til Kina som må håndteres med diplomatisk og politisk ”smidighet”.
Mannen med bæreposene er borte. Bildene av det han gjorde lever fortsatt. De sladdes når CNN og BBC vises på kinesiske skjermer. Landet står ikke sterkere enn at myndighetene ikke tåler sannheten om det som skjedde.
Det store spørsmålet er om den modige demonstrasjonen med bæreposene var forgjeves, eller om den en gang vil bli offisielt omtalt etter et gjennombrudd for menneskerettighetene også i Kina.
Jeg skulle så gjerne møtt mannen og spurt hva som drev han til å stille seg foran stridsvognen, hva han hadde opplevd de dagene, og hvordan det gikk med ham etterpå.
Det tror jeg ikke jeg får anledning til. Men bildene dirrer i mitt indre fortsatt – sterkt og talende.
