27. september 2009

Hernes og arvesynden

Hovedpoengene i fortellingen om Babels tårn har utvilsomt fortsatt sin gyldighet. Menneskene ville bygge et tårn som skulle rekke til himmels. Men overmotet tok overhånd og det endte i kaos.
Gudmund Hernes grunner over en variant av dette urgamle tema på baksiden av siste utgaven av Morgenbladet. Han kommenterer Alan Greenspans dyrt erfarte lærepenge på økonomiens område. Greenspan er fortsatt sterkt preget av at han tok ideologisk grunnleggende feil etter 40 år i tjenesten som finansanalytiker og sentralbanksjef. Han har trodd at hans forståelse av hvordan verdensøkonomien virket var patent. Finanskrisen har gjort denne troen fullstendig til skamme.
Og Greenspan nøyer seg ikke med å innrømme dette – i seg selv et sterkt uttrykk for intellektuell og moralsk integritet. Den tidligere sentralbanksjefen har også en grunnleggende moralsk refleksjon: Økonomiske kriser vil komme igjen, alltid i en ny form. Men selv om de er forskjellige, har de én felles kilde. – Det er den evige evne mennesker har når de har vært gjennom en lengre periode med vekst, til å anta at den vil fortsette.
Det er en moderne variant av det fortellingen om Babels tårn vil ha sagt.
Hernes mener at dette er et godt eksempel på at det ikke ”bare er religioner som er religioner”. Det er blant annet også troen på markedskreftenes grunnleggende positive virkning. Troen på hva de autoritære varianter av sosialismen kan utrette for menneskene har for lengst avgått ved døden.
Vi har fått et interessant ordskifte om hvor balansepunktet mellom frihet og regulering i økonomien bør ligge. Den diskusjonen går heldigvis langt inn i den beskjedne, men innflytelsesrike gatestumpen i New York som heter Wall Street og foregår over alt der politikere og finansfolk møtes.
Likevel har jeg ikke sett så mange som går et skritt videre og peker på at et realistisk menneskesyn er nødvendig for å motvirke de verste utslag av menneskenes trang til å bygge nye Babels tårn. Mennesker er ikke rasjonelle, påpeker Hernes. De lærer ikke.
Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å skrive lærebøker om dette. Det trengs også moralske kvaliteter.
Derfor er det ikke tilstrekkelig å lage gjerder for økonomisk utfoldelse. Det må også til. Men selve grådigheten som driver mange til å misbruke sine stillinger og utnytte systemet – uansett hvordan det er innrettet - må konfronteres på et dypere og mer personlig plan.
Hernes er forholdsvis brutal i diagnosen på dette: Det er som arvesynden. Den ligger i vår medfødte, uutryddelige natur, en iboende tendens til å handle mot all fornuft og tidligere erfaring, sier han.
NRK1 viste forleden en dokumentar om Bernie Madoff som nå er buret inne på livstid for svindel i milliardklassen. Dette er en forbryter som har stjålet pengene til nesten alle som har vist ham tillit gjennom mange år. Dette er naturligvis ikke det samme som at overbetalte pengeflyttere på Wall street har tatt stor risiko på bekostning av folk som har tatt opp boliglån. Lehman Brothers gikk ikke konkurs på grunn av regelrett svindel. Men grådigheten er en felles kilde til at folk ble sittende igjen på bar bakke og finanskrisen nådde høyder som den siste generasjonen ikke har stiftet bekjentskap med og har fått mye å tenke på.
Menneskene lærer ikke. De handler ikke rasjonelt når gevinstene er i sikte. Derfor trenger vi stadig noen som minner om at inten tårn vokser opp i himmelen. Da gjør vi overmodige og skjebnessvangre forsøk på å ta Guds plass.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar