Hvor blir det av religionspolitikken?

Et knippe tros-og livssynssamfunn har bedt regjeringen om å levere en religionspolitikk. Noe slikt har ikke Norge. Hele spennet fra Den norske kirke til Human-Etisk Forbund ber om dette.

Jeg opplever at dette spørsmålet bringer en rekke politikere i forlegenhet. Hva er religionspolitikk? Det handler ikke først og fremst om forholdet mellom stat og kirke. Det handler heller ikke om integreringspolitikk. Hva er det egentlig?

Jeg brukte en del timer i det siste på telefonen for å få representanter fra Stortinget og innen regjeringsstrukturen til å delta i et religionspolitisk verksted. Det var helt tydelig at for mange er dette fremmed terreng. Politikk for religionene?

Flere titalls forskere fra fem fakulteter ved Universitetet i Oslo – jus, utdanning, samfunnsvitenskap, humaniora og teologi - skal i gang med et større program som skal beskrive religionens plass og rolle i det nye norske samfunnet. I den anledning ønsker lederne for forskningsprogrammet å få til en dialog med nøkkelpersoner innen politikken. Hva slags kunnskap er det behov for å utvikle? Hvordan ser man for seg et fremtidig Norge med flere verdikollisjoner enn tidligere og en mer uoversiktlig rettighetsdebatt?

Debatten om hijab som uniformsplagg har nok bidratt til å vekke opp en del folkevalgte. Men de fleste har tydeligvis likevel sett saken mer fra en integreringsvinkel. Det er kunnskapsmangel og lite å navigere ut fra i samtalen om religionsfrihet opp mot andre menneskerettigheter. Det er mangel på forståelse av hva historie, kultur, pedagogikk og psykologi betyr i møte med den religiøse virkelighet. Og langt på vei tror jeg det også hersker en fornektelse av at dette er viktig.

For fremdeles mener mange – uten fare for å bli motsagt – at religion egentlig tilhører privatsfæren. Riktignok har vi en statskirke. Den ivaretar seremoniene og er til stede under katastrofer og har sin plass også på sykehus og i forsvaret. Men også i disse institusjonene er disse tjenestene i ferd med å marginaliseres.

Dette gjelder ikke bare arven fra Einar Gerhardsen. I økende grad er det urbane og sekulære politiske Norge på tvers av partigrensene lite innstilt på å ta religion på alvor som en offentlig manifestasjon.

Folk flest har liten bevissthet om hva kristendommen har betydd for det norske samfunn. De kjenner lite til hva diakonien har utrettet for velferdssamfunnet, hva kirken har betydd for skolen, for å nevne noe. Derfor har man kunnet legge trosliv og kirkeliv inn i privatsfæren uten å møte særlig stor motstand, ikke minst gjelder dette de siste 20-30 årene.

Det er tankevekkende at det er bevisste muslimer som har satt igang dette ordskiftet. Mange av disse nekter å la sine trosuttrykk dytte inn i de private kroker og tilpasse seg det flertallet mener er politisk korrekt. Det er verdikonservative muslimer som legestudenten Muhammad Usman Rana som vinner kronikkonkurransen i Aftenposten og fremmer sine synspunkter med stor frimodighet.

Og sakte, men sikkert begynner en del politikere å forstå at også de har et ansvar for å tenke på lovgivning og ordninger som i det minste kan bidra til å forebygge fremtidige konflikter i det norske samfunn.

En god dag på kalenderen

I dag var en god dag av to særskilte grunner.

Det er noe spesielt med det å våkne søndag morgen og natta har vart en time kortere enn vanlig. Det gjør ingenting om det blir litt mindre søvn. Dette blir til fulle kompensert ved at lyset varer lenger om kveldene. Merkelig at dette betyr så mye. Lysere kvelder er en gave. De bærer bud om mye lys og varme som vi håper månedene framover vil omfavne oss med.

Men dagen i dag handlet også om et annet vendepunkt av betydning: Jeg hadde en inspeksjon på bygga for å se til farkosten min som har vaket i isen innerst i Frognerkilen i vinter. Det har vært langt mer tilfrosset der enn på mange år. Luftslangene som er lagt rundt båten har hatt sin fulle hyre med å holde noenet par decimenter åpent vann langs skutesiden.

Men i dag var isen i ferd med å sprekke opp til flak. Sola varmet herlig og praten gikk livlig mellom båtfolk som lengtet avgårde til farvann langt utenfor Drøbak. Ennå ligger båtene med presenningene over seg og med rester av snø på. De næmrest rykket i fortøyningene for å komme avgårde. Slik menneskeliggjør vi skrog og master som vi degger og steller med i ledige stunder.

Plutselig fikk jeg en ubendig lyst til å forsere fram en vår som ennå ikke helt er her. Jeg klippet av kanner fylt med vann som har holdt presenningen på plass, avdekket gradvis et tildekket dekk og cocpit, brettet presenningene og bandt sammen kannene i et knippe. Deretter demonterte jeg stativet som har holdt presenningene på plass.

Båten er - med litt klargjøring - nå klar til å stikke til sjøs. Dette gir nærmest en høytidsstund for en båteier. Sesongen kan bli lang og lovende dersom ikke fjorden fryser til igjen i ukene framover. Jeg tok sjansen på at snø og kulde heretter ikke skal gi noen alvorlige problemer!

Bare muligheten til å kaste fortøyningene og heise seil gir i seg selv god mentalhygiene. Det å vite at farvannet er åpent og fjorden ligger der innbydende utenfor Dyna fyr, gir kriblinger i kroppen. Snart skal båten bikke litt over når brisen tar tak i hvit duk og gir den fart. Ingen andre lyder enn de baugen skaper når den skjærer gjennom vannflaten og møter småbølgene fra sørvest.

Det har vært en herlig dag!

Kamp mot radikal islam?

Partisekretær Martin Kolberg tar til orde for kamp mot radikal islam. Noen har med rette spurt om dette i første rekke handler om en kamp mot Fremskrittspartiet om de samme stemmene eller om Arbeiderpartiet skal ta et systematisk oppgjør med de radikale elementene i islam.

Inngår dette i rekken av utspill som vitner om at Arbeiderpartiet knapt har en gjennomtenkt religionspolitikk? De mest iøynefallende politiske tabbene i regjeringens arbeid de siste månedene handler om håndteringen av blasfemiparagrafen, hijaben og statlig støtte til Frelsesarmeens ungdom. I alle tre sakene har regjeringen måttet snu i forhold til opprinnelig utspill. Den har manøvrert i et ukjent terreng. Den har ikke skjønt mye av hvilken kraft som ligger i slike saker.

Hva er det nå den vil bekjempe? Hva legger regjeringen i "radikal islam"? Det er nærliggende å tro at dialogen med islamske kretser med ulik framtoning kan bli både vanskelig å byrdefull i en opphetet valgkamp der rommet for nyanser og kunnskap lett vil måtte vike for lettvinte slagord. For Kolberg er nok stemmesankingen blant islamofobe nordmenn som aldri har brydd seg om å sette seg inn i denne religionens historie og mangfold mest nærliggende.

Arbeiderpartiet har aldri gitt seg selv høye nok krav til forståelse og kunnskap på dette området. Tro og religion er definert ut som elementer i privatsfæren. Religion og politikk "skal ikke blandes sammen", heter det ofte. Dette er jo i beste fall naivt. Ser man seg rundt i verden er religion - også der det ikke er noen statsreligion - en integrert del av det politiske liv, ganske enkelt fordi religiøs anskuelse ikke bare handler om noe man lever ut i fritid og på helligdager. Religion handler også om etikk og bestemmer viktige livsvalg.

Arbeiderpartiet må simpelhen spandere på seg den kraftanstrengelse det er å gi seg selv - og som regjeringsparti også Norge - en relgionspolitikk der man tilkjennegir en bevisst avveining av religionenes forhold til en rekke andre forhold i samfunnet. Det gjelder blant annet menneskerettighetene slik de praktiseres her i landet. Også disse inneholder gjennomtenkte paragrafer om religionsutøvelse.

Norsk politisk liv - det gjelder ikke bare Ap - har ofte et klønete forhold til det religiøse. Man har forholdt seg til en statskirke, javel, men det er ikke lenger tilstrekkelig. Religion blir betraktet som tradisjon, seremoniell, svermeri og for en stor grad overtro.

Før Ap proklamerer en kamp mot radikal islam, må partiet ta religionene på alvor. Dt må avklare sin politiske plattform på et sentralt felt for mange mennesker. Ellers blir ordskiftet, blant annet om radikal islam, en håpløs populistisk duell med Siv Jensen og Carl I. Hagen. Og det er ingen tjent med dersom vi skal kunne gå videre sammen i et stadig mer kulturelt og religiøst mangfoldig Norge.

Så kan det selvsagt være ting i "radikalt islam" som krever at fellesskapet setter grenser mot utøvelsen av. Denne rekkefølgen er viktig, Kolberg!

Kunsten skal henge i kirken

Det har vakt stor oppmerksomhet at et maleri av Lucas Cranach d.e. er stjålet fra Larvik kirke. Det henger vel sammen med maleriets verdi, taksert til anslagsvis 20 millioner kroner. Men oppstyret henger også sammen med at kirker nå ser ut til å bli en mer aktiv arena for organisert kriminalitet.

Direktør ved Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo, Egil Mikkelsen, har uttalt at kunsten henger best på museer, i hver fall den som har så stor verdi. Det er ingen tvil om at der blir kunsten forholdsvis godt sikret, og fagfolk ser etter at den blir bevart for ettertiden. Mikkelsen har sikkert også mange andre gode argumenter.

Likevel er jeg ikke enig.

Kirkekunsten henger på kirkens vegger, ikke bare av kunsthistoriske grunner. Den er der ikke bare til beskuelse for et publikum. Den er malt og hengt opp også for å forkynne. Den skal oppbygge menigheten, vekke til ettertanke, understreke ledd i liturgien, gi bilder til bibeltekstene.

Dette har kirkekunsten gjort gjennom århundrene. Ikonene i øst er kanskje de mest rendyrkede eksemplene på en slik funksjon. Men de store mesterne i Roma, Firenze og Venezia malte også for å ære Gud og gi menigheten en dimensjon i tillegg til tekstlesing, preken, bønn og salmesang. Kirkerommet skal møte hele mennesket med alle dets sanser.

Kravene om å sikre kirkekunsten bedre bør selvsagt gjennomføres så langt budsjetter og tekniske muligheter tillater. Men det er å ta tingene ut av sin sammenheng å låse den inne eller flytte den på museum - for sikkerhets skyld. Kunsten hører hjemme i gudstjenesterommet. Så får det heller våge seg om ikke den voktes og sikres så forsvarlig som den burde.

Mange ønsker tvert om flere åpne kirker. Vi ønsker at de skal tas i bruk de fleste av ukens dager til gudstjenester, bønn, konserter og andre samlinger. Og kunsten skal være der tvers gjennom alt liv som utfolder seg i kirkerommet.

Nei, skaff gjerne alarm og tekniske tryggingsfasiliteter til verdifull kunst, men verdien faller dersom den ikke tjener sitt formål. "La de små barn komme til meg", heter maleriet som ble stjålet. Det er mange i Larvik menighet som har fått en opplevelse gjennom det. Måtte maleriet komme tilbake til der det hører hjemme!

Ingen ringte i kveld

Jeg satt i kveld på vakt på Krisetelefon for minoriteter. Den ble opprettet ved årsskiftet og drives av Kirkens SOS. Tjenesten er tilpasset det flerkulturelle Norge.

De som sitter på vakt må kunne snakke med innringere på engelsk dersom de ikke kan norsk. Etter hvert er det meningen å åpne opp for flere språk dersom gruppen av frivillige har kapasitet til dette.

Det kom ingen telefoner i løpet av de fire timene vi hadde telefonen åpen. Foreløpig er dette tre ganger i uken.

Samtidig bekrefter mange som enten lever i minoritetsmiljøer eller har jevnlig kontakt med nye landsmenn at behovet for en slik tjeneste er stort. Undersøkelser viser at det er mange som trenger noen å snakke med. De sitter alene med tunge tanker og smertefulle erfaringer på asylmottak, på hybler eller i familier som er hardt prøvet i et samfunn der de opplever at de er utenfor.

Hvorfor ringer de ikke?

Det tar tid før en tjeneste blir kjent, selv om markedføringen av telefonnummeret (800 80 887) har vært forholdsvis omfattende. Det tok flere måneder før første telefonen kom til en nyopprettet tjeneste for kreftpasienter. Man skulle tro at personer som er rammet av kreft hadde et nærliggende behov for å ringe.

Naturligvis handler dette om at den som trenger noen å snakke med må ha telefonnummeret for hånden. Og er ikke tjenesten døgnåpen (slik Kirkens SOS’ ordinære tjeneste er), så skal du også kunne holde rede på åpningstidene. De praktiske hindringene skal ikke undervurderes.
Men i bunn og grunn handler dette om at en ny tjeneste må bygge opp tillit.

Det er ikke nok å sette opp plakater på stratetisk viktige steder eller gjøre tjenesten kjent i avisene. En krisetelefon er avhengig av at den har et godt rykte. Folk må kunne stole på at kravene til anonymitet blir overholdt, at de som ringer inn blir møtt med respekt, at den som lytter virkelig viser at han eller hun er der for dem. Folk må erfare at er det mulig å legge av seg byrder og snakke med en medvandrer slik at en ond sirkel kanskje kan brytes.

Det gode ryktet må gå foran og åpne døren til folk som opplever at en krise krever en samtale med en som er villig til å lytte. Det er gått 30 år siden den ordinære tjenesten i Kirkens SOS fikk en landsomfattende organisering. I fjor mottok den over 180 000 henvendelser fra personer som måtte ha noen å snakke med.

Det ringte ingen i går. Det er ingen krise for oss som satt på vakt.

Men det er vondt å tenke på at ingen benyttet muligheten når vi vet at i andre enden av telefonen sitter mange som kunne fått lindret noe av smerten ved å dele den med en annen. Det tar tid å bygge relasjoner – også til en krisetjeneste på telefonen.

Han er utrygg over alt

Det er tatt ut arrestordre på Sudans president, Omar al-Bashir. Det er den internasjonale domstolen i Haag som har besluttet dette.

Heretter skal presidenten ikke føle seg trygg noen steder. Han er siktet for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten. Han er gjort ansvarlig for drap på flere hundre tusen som har mistet livet i Sudan, ikke minst i Darfur.

Jeg har med egne øyne sett konsekvensene av hans imperialistiske styresett, både rettet mot befolkningen i Sør-Sudan og mot interne flyktninger som hadde slått seg ned rundt hovedstaden Khartoum. Noen av de leirene jeg besøkte er blant de mest trøstesløse minnene jeg har. Og da har jeg sammenligningsgrunnlag fra slum mange steder i verden. Det er bare de mest kyniske lederne som kan overlate mennesker til å leve under slike forhold.

Presidenten vil neppe bli arrestert i eget land. Der har han foreløpig kontrollen. Men etter beslutningen i Haag vil han ikke kunne forlate landet uten å risikere at rettsmyndigheter pågriper han andre steder. Det finnes nok land som ikke vil røre presidenten fordi verden består av mange slags vanhellige allianser.

Men al-Bashir vil få innskrenket sin bevegelsesfrihet kraftig. Han vil for eksempel ikke kunne delta i FN-møter i New York. Alle land som vil ha forbindelse med det internasjonale rettssystemet eller ønsker å beholde et normalt diplomatisk forhold til land som er forpliktet på dette, vil ikke kunne la presidenten besøke dem.

Dette vil naturligvis etter hvert også få konsekvenser for Sudan. Landet kan ikke i lengden ha en president som verdenssamfunnet har stemplet som en storforbryter og som må stå til ansvar for sine ugjerninger.

Kampen for menneskerettighetene blir styrket av at verdenssamfunnet på denne måten gir tydelig beskjed: Maktpersoner som rammer uskyldige mennesker så massivt som Omar al-Bashir har gitt ordre til, skal ikke kunne gjemme seg bak erklæringer om at dette er "indre anliggender". Det angår alle andre at kvinner og barn og menn blir tatt av dage fordi noen har slike mål med sine trakasseringer og grov vold. De vil bli forfulgt, påført håndjern og ført fram foran dommere som er forpliktet på internasjonal rett og få sin rettmessige straff.

Ofrene fortjener det. De pårørende fortjener det. Og rettstilstanden i verden krever det. Den har innhentet etter hvert mange som har måttet gå i skjul for det de har gjort. Nestemann bør være den serbiske generalen Mladic som sto for massakren i Sebrenica.

Arrestordren fra Haag er en oppløftende nyhet.

Snø på taket

Dagsrevyen er full av bilder av bygninger og skur som kollapser på grunn av tung snø. Har vi glemt at disse fjærlette krystallene i tørr tilstand blir blytunge når temperaturen stiger? Eller er ansvaret pulverisert for å fjerne snøen i tide? Vi slapp å bli vitner til det som kunne blitt flere alvorlige tragedier det siste døgnet.

Dette er apropos til en historie jeg hørte fra Uganda for mange år siden. Ute på landet var det reist en sementfabrikk. De som hadde utviklet fabrikken var nøye med å sope sementstøvet av taket hver eneste dag. Uansett om de hadde god eller dårlig tid, om solen skinte eller det regnet, sementstøvet måtte fjernes før arbeiderne fikk dra hjem. Ingen unntak.

Eierne ble drevet på flukt av Idi Amins væpnede horder. De overtok fabrikken, men var ikke så nøye med å fjerne sementpartiklene på taket. Tyngden økte. Det ble vanskeligere å fjerne det som ble liggende oppå og stivnet. Og det gikk som det måtte gå: Hele maskineriet ble smadret da taket kom dettende ned. Naturligvis.

Det snør i Norge. Og alle som har fulgt med i timen vet at den blir tung dersom det blir nok av den i våt tilstand. Likevel raser tak sammen.

Det er selvsagt også et ansvar for entreprenører å bygge solid nok. Men i siste instans er det de som har et daglig ansvar å gjøre den jobben som må gjøres med skuffe og spade. Selv om vaktmesteren er langtidssykemeldt eller har høydeskrekk.

Dette handler om helt allminnelig klokskap.