Ingen ringte i kveld

Jeg satt i kveld på vakt på Krisetelefon for minoriteter. Den ble opprettet ved årsskiftet og drives av Kirkens SOS. Tjenesten er tilpasset det flerkulturelle Norge.

De som sitter på vakt må kunne snakke med innringere på engelsk dersom de ikke kan norsk. Etter hvert er det meningen å åpne opp for flere språk dersom gruppen av frivillige har kapasitet til dette.

Det kom ingen telefoner i løpet av de fire timene vi hadde telefonen åpen. Foreløpig er dette tre ganger i uken.

Samtidig bekrefter mange som enten lever i minoritetsmiljøer eller har jevnlig kontakt med nye landsmenn at behovet for en slik tjeneste er stort. Undersøkelser viser at det er mange som trenger noen å snakke med. De sitter alene med tunge tanker og smertefulle erfaringer på asylmottak, på hybler eller i familier som er hardt prøvet i et samfunn der de opplever at de er utenfor.

Hvorfor ringer de ikke?

Det tar tid før en tjeneste blir kjent, selv om markedføringen av telefonnummeret (800 80 887) har vært forholdsvis omfattende. Det tok flere måneder før første telefonen kom til en nyopprettet tjeneste for kreftpasienter. Man skulle tro at personer som er rammet av kreft hadde et nærliggende behov for å ringe.

Naturligvis handler dette om at den som trenger noen å snakke med må ha telefonnummeret for hånden. Og er ikke tjenesten døgnåpen (slik Kirkens SOS’ ordinære tjeneste er), så skal du også kunne holde rede på åpningstidene. De praktiske hindringene skal ikke undervurderes.
Men i bunn og grunn handler dette om at en ny tjeneste må bygge opp tillit.

Det er ikke nok å sette opp plakater på stratetisk viktige steder eller gjøre tjenesten kjent i avisene. En krisetelefon er avhengig av at den har et godt rykte. Folk må kunne stole på at kravene til anonymitet blir overholdt, at de som ringer inn blir møtt med respekt, at den som lytter virkelig viser at han eller hun er der for dem. Folk må erfare at er det mulig å legge av seg byrder og snakke med en medvandrer slik at en ond sirkel kanskje kan brytes.

Det gode ryktet må gå foran og åpne døren til folk som opplever at en krise krever en samtale med en som er villig til å lytte. Det er gått 30 år siden den ordinære tjenesten i Kirkens SOS fikk en landsomfattende organisering. I fjor mottok den over 180 000 henvendelser fra personer som måtte ha noen å snakke med.

Det ringte ingen i går. Det er ingen krise for oss som satt på vakt.

Men det er vondt å tenke på at ingen benyttet muligheten når vi vet at i andre enden av telefonen sitter mange som kunne fått lindret noe av smerten ved å dele den med en annen. Det tar tid å bygge relasjoner – også til en krisetjeneste på telefonen.