Det er gått noen dager siden Siv Jensen advarte mot "snikislamisering" av Norge. Spaltene er fulle av advarsler mot advarselen. Jensens utsagn er blitt sammenliknet med brunfargede utsagn i mellomkrigstiden. Reaksjonene har vært temmelig kontante. Med rette.
Og likevel stiger verdien av Fremskrittspartiets politiske aksjer. Frp har nådd gamle høyder på meningsmålingene etter en downperiode.
Det er en tankevekker at det tilsynelatende er et så sikkert og forutsigbart forhold mellom politiske virkemidler av denne art og tallet på det politiske barometer. Jeg hadde ærlig talt håpet at folk flest hadde reagert slik: denne gangen har Frp-lederen gått for langt. Det er grenser for hvor primitivte tricks man kan sette inn for å skaffe seg tilslutning.
Det er åpenbart mange som ikke mener det.
Folk tar Jensens utsagn for god fisk selv om myndighetene i Malmø tilbakeviser påstandene om Rosengård som lite dekkende. Frp-toppene velger ikke å reise til Malmø likevel slik de sa de hadde tenkt å gjøre for å ta bydelen i øyensyn. De tror ikke de vil bli vist de "skyggesidene" de er ute etter. De stoler tilsynelatende ikke på ordfører, politi og andre som har uttalt seg kritisk mot Jensens populisme. Det ville bli en strek i regningen om ikke Frp får bekreftet det partilederen har sagt med stor og forførerisk kraft i Norge.
Det er skuffende når det blir så enkelt i vinne fram politisk. Hvor er den kritiske ballasten hos folk flest? Vel opplever vi integreringsproblemer også i Norge. Det finnes kulturelle spenninger. Naturligvis har vi det i en overgangstid fra tilnærmet monokultur til kulturelt mangfold.
Men "snikislamisering"? Nei.
Stadig flere må sette krefter inn slik at deler av det norske folk som lar seg dupere ikke blir et så lett bytte for politisk propaganda av dette slaget. Det neste er vel at Jensen stigmatiserer Grønland i Oslo. Men da er det heldigvis flere som har nærkontakt med strøket og som kan avkle dette skuffende politiske spillet om stemmer og makt.
