Kamp mot radikal islam?

Partisekretær Martin Kolberg tar til orde for kamp mot radikal islam. Noen har med rette spurt om dette i første rekke handler om en kamp mot Fremskrittspartiet om de samme stemmene eller om Arbeiderpartiet skal ta et systematisk oppgjør med de radikale elementene i islam.

Inngår dette i rekken av utspill som vitner om at Arbeiderpartiet knapt har en gjennomtenkt religionspolitikk? De mest iøynefallende politiske tabbene i regjeringens arbeid de siste månedene handler om håndteringen av blasfemiparagrafen, hijaben og statlig støtte til Frelsesarmeens ungdom. I alle tre sakene har regjeringen måttet snu i forhold til opprinnelig utspill. Den har manøvrert i et ukjent terreng. Den har ikke skjønt mye av hvilken kraft som ligger i slike saker.

Hva er det nå den vil bekjempe? Hva legger regjeringen i "radikal islam"? Det er nærliggende å tro at dialogen med islamske kretser med ulik framtoning kan bli både vanskelig å byrdefull i en opphetet valgkamp der rommet for nyanser og kunnskap lett vil måtte vike for lettvinte slagord. For Kolberg er nok stemmesankingen blant islamofobe nordmenn som aldri har brydd seg om å sette seg inn i denne religionens historie og mangfold mest nærliggende.

Arbeiderpartiet har aldri gitt seg selv høye nok krav til forståelse og kunnskap på dette området. Tro og religion er definert ut som elementer i privatsfæren. Religion og politikk "skal ikke blandes sammen", heter det ofte. Dette er jo i beste fall naivt. Ser man seg rundt i verden er religion - også der det ikke er noen statsreligion - en integrert del av det politiske liv, ganske enkelt fordi religiøs anskuelse ikke bare handler om noe man lever ut i fritid og på helligdager. Religion handler også om etikk og bestemmer viktige livsvalg.

Arbeiderpartiet må simpelhen spandere på seg den kraftanstrengelse det er å gi seg selv - og som regjeringsparti også Norge - en relgionspolitikk der man tilkjennegir en bevisst avveining av religionenes forhold til en rekke andre forhold i samfunnet. Det gjelder blant annet menneskerettighetene slik de praktiseres her i landet. Også disse inneholder gjennomtenkte paragrafer om religionsutøvelse.

Norsk politisk liv - det gjelder ikke bare Ap - har ofte et klønete forhold til det religiøse. Man har forholdt seg til en statskirke, javel, men det er ikke lenger tilstrekkelig. Religion blir betraktet som tradisjon, seremoniell, svermeri og for en stor grad overtro.

Før Ap proklamerer en kamp mot radikal islam, må partiet ta religionene på alvor. Dt må avklare sin politiske plattform på et sentralt felt for mange mennesker. Ellers blir ordskiftet, blant annet om radikal islam, en håpløs populistisk duell med Siv Jensen og Carl I. Hagen. Og det er ingen tjent med dersom vi skal kunne gå videre sammen i et stadig mer kulturelt og religiøst mangfoldig Norge.

Så kan det selvsagt være ting i "radikalt islam" som krever at fellesskapet setter grenser mot utøvelsen av. Denne rekkefølgen er viktig, Kolberg!