Høye terskler

Nå har Krisetelefon for minoriteter vært i drift siden 8. januar i år. I et halv år har frivillige medarbeidere med særskilt opplæring sittet på vakt tre kvelder i uken. Vi har mottat få telefoner hittil.

Er ikke det underlig?

Her har Kirkens SOS tatt utfordringen: Det er mange innen de over hundre forskjellige minoritetsgruppene i Norge som trenger noen å snakke med. Dette sier flere som har god greie på forholdene.

De som er kommet hit til Norge kan være ensomme asylsøkere som er plassert på et nokså avsides sted, veldig langt fra slekt og venner. Mange ungdommer kan stå i sterke spenninger mellom foreldre fra et opprinnelig hjemland med en sterkt konservativ kultur og kameratene på gata som hører hjemme i den liberale norske kulturen. Det kan sikkert virke nokså uutholdelig å leve slik. Noen kan sitte med traumer fra harde opplevelser i konfliktområder tidligere i livet. Eller de kan ha problemer med å finne norske venner. Folk fra minoritetsgruppene behøver ikke oppleve veldig forskjellige påkjenninger fra det vi kaller ”vanlige nordmenn”. En krisetelefon fanger kanskje mest av alt opp allmennmenneskelige problemer.

På den ordinære krisetelefonen ringer det i ett kjør. Rundt 500 hver dag. Hvorfor er det så få på denne?

Naturligvis henger dette sammen med at tilbudet ennå ikke er tilstrekkelig kjent blant minoritetene. Markedsføringen har vært ganske god. Likevel skal det ofte mer enn en plakat til for at folk velger å løfte røret. Tjenesten må ha fått et godt rykte. Den må på en eller annen måte klare å vise seg tilliten verdig.

For selv om følelsene bryter på og mange helt sikkert ønsker å snakke med noen, gjør de det ikke med hvem som helst. Personer fra en annen kultur enn den norske er kanskje mindre enn nordmenn flest rede til å tro på løftet om anonymitet: Hvorfor skulle ikke en myndighetsperson lytte seg inn på linjen? Det gjorde de hjemme dit jeg flyktet fra hit til Norge. Eller den i andre enden kunne bli løsmunnet etter vakt. Mye står på spill for en som er redd for å bli utvist.

Eller: Hvorfor skulle jeg i det hele tatt snakke med et vilt fremmed menneske om de aller viktigste tingene i livet? Det gir jo ingen forpliktelser at både innringer og frivillig medarbeider opptrer anonymt? Og først og fremst skulle jeg ønske at en samtale om vesentlige og ofte vonde saker skal lede til noe mer enn bare å tømme hjertet. Jeg vil ha hjelp til å komme ut av problemene.

Slik er det sikkert noen som tenker. Og slik kan jeg spekulere mens jeg venter på telefoner en varm junikveld.

Jeg tror likevel at rundt meg i denne bydelen jeg sitter og i mange byer og bygder i Norge er det mange som gjerne skulle lettet sitt sinn ved å dele med noen. Noen har sett telefonnummeret til krisetjenesten på en plakat, fått et flygeseddel i hånden, sett et oppslag i avisen eller lest informasjon på et offentlig kontor. Men terskelen blir for høy.

Eller kanskje den som ønsker kontakt verken behersker norsk eller engelsk godt nok til å ville betro seg for en fremmed. De ville heller samtalt på sitt hjertespråk, enten det er urdu, farsi, swahili eller spansk.

Det har aldri vært enkelt å gi håndsrekninger eller inngå relasjoner. Selv om nøden har vært sterk. Stolthet, redsel, mistenksomhet og motstanden mot å bry noen kan stanse folk fra å søke hjelp. Det gjelder ikke bare på krisetelefon. Det gjelder i nødhjelpssituasjoner og folk som trenger behandling. Paradoksene står ofte i kø når det blir tatt initiativ til å gå inn i menneskenes indre rom.

Jeg tror at flere vil ringe etter hvert. Men det skjer ikke bare i takt med at tjenesten blir kjent. Det er som en følge av at Krisetelefon for minoriteter har klart å skape tillit i svært ulike miljøer som vi har valgt å kalle minoritetsgrupper. Og det tar tid og krever mye tålmodighet. Men vi velger likevel å vente en stund til.

Mannen med bæreposene

Ett av mine høyeste journalistiske ønsker gjennom årene har vært å møte den modige sjelen som med en bærepose i hver hånd forsøkte å stanse en kolonne stridsvogner under veis til Den himmelske freds plass i Beijing. Stridsvognen forsøkte å komme rundt demonstranten. Han flyttet seg selv og bæreposene etter. Og slik holdt de gående en nervepirrende duell med internasjonal presse i orkesterplass på et hotell noen hundre meter borte.

Mannen ble naturligvis fjernet. Siden har ingen hørt noe om hvor han ble av. Vi vet ikke om han fikk leve videre. Men bildene har brent seg inn på netthinnen til millioner som var vitne til det som skjedde i Beijing 4. Juni for tjue år siden gjennom fjernsynets nyhetssendinger. Bildene er blitt et av nyere tids tydeligste vitnesbyrd om modige enkeltpersoners utrolige mot i kampen mot overmakten.

Skikkelsen med de to bæreposene har fascinert meg i alle år. Jeg har vært i Beijing flere ganger og spurt meg forsiktig rundt. Men jeg var ikke overrasket over at ingen hadde noe å fortelle. Jeg er opplagt ikke den eneste som har ønsket å få vite mer om hvordan det gikk med mannen.

Dessverre er hemmeligholdet av disse opplysningene er tegn på at myndighetene ikke har rikket seg en tomme på disse tjue årene. De har ikke erkjent at massakren som fulgte var grove brudd på alt som heter menneskerettigheter. Ennå er ikke tallet på dem som omkom da soldatene meide ned studentene offentliggjort. Vi har ikke fått noen navn. Foreldrene måtte skrive under på at deres barn var omkommet i et trafikkulykke for at de skulle få liket utlevert.

Kritikken mot kinesiske myndigheters respekt for menneskerettigheter har spaknet. Kina er i ferd med å overta det økonomiske hegemoniet i verden. Norge er blant de land som går stille i dørene. Også USA med Barack Obama i spissen ligger lavere enn tidligere. Landet har for stor gjeld til Kina som må håndteres med diplomatisk og politisk ”smidighet”.

Mannen med bæreposene er borte. Bildene av det han gjorde lever fortsatt. De sladdes når CNN og BBC vises på kinesiske skjermer. Landet står ikke sterkere enn at myndighetene ikke tåler sannheten om det som skjedde.

Det store spørsmålet er om den modige demonstrasjonen med bæreposene var forgjeves, eller om den en gang vil bli offisielt omtalt etter et gjennombrudd for menneskerettighetene også i Kina.

Jeg skulle så gjerne møtt mannen og spurt hva som drev han til å stille seg foran stridsvognen, hva han hadde opplevd de dagene, og hvordan det gikk med ham etterpå.

Det tror jeg ikke jeg får anledning til. Men bildene dirrer i mitt indre fortsatt – sterkt og talende.

Hvor blir det av religionspolitikken?

Et knippe tros-og livssynssamfunn har bedt regjeringen om å levere en religionspolitikk. Noe slikt har ikke Norge. Hele spennet fra Den norske kirke til Human-Etisk Forbund ber om dette.

Jeg opplever at dette spørsmålet bringer en rekke politikere i forlegenhet. Hva er religionspolitikk? Det handler ikke først og fremst om forholdet mellom stat og kirke. Det handler heller ikke om integreringspolitikk. Hva er det egentlig?

Jeg brukte en del timer i det siste på telefonen for å få representanter fra Stortinget og innen regjeringsstrukturen til å delta i et religionspolitisk verksted. Det var helt tydelig at for mange er dette fremmed terreng. Politikk for religionene?

Flere titalls forskere fra fem fakulteter ved Universitetet i Oslo – jus, utdanning, samfunnsvitenskap, humaniora og teologi - skal i gang med et større program som skal beskrive religionens plass og rolle i det nye norske samfunnet. I den anledning ønsker lederne for forskningsprogrammet å få til en dialog med nøkkelpersoner innen politikken. Hva slags kunnskap er det behov for å utvikle? Hvordan ser man for seg et fremtidig Norge med flere verdikollisjoner enn tidligere og en mer uoversiktlig rettighetsdebatt?

Debatten om hijab som uniformsplagg har nok bidratt til å vekke opp en del folkevalgte. Men de fleste har tydeligvis likevel sett saken mer fra en integreringsvinkel. Det er kunnskapsmangel og lite å navigere ut fra i samtalen om religionsfrihet opp mot andre menneskerettigheter. Det er mangel på forståelse av hva historie, kultur, pedagogikk og psykologi betyr i møte med den religiøse virkelighet. Og langt på vei tror jeg det også hersker en fornektelse av at dette er viktig.

For fremdeles mener mange – uten fare for å bli motsagt – at religion egentlig tilhører privatsfæren. Riktignok har vi en statskirke. Den ivaretar seremoniene og er til stede under katastrofer og har sin plass også på sykehus og i forsvaret. Men også i disse institusjonene er disse tjenestene i ferd med å marginaliseres.

Dette gjelder ikke bare arven fra Einar Gerhardsen. I økende grad er det urbane og sekulære politiske Norge på tvers av partigrensene lite innstilt på å ta religion på alvor som en offentlig manifestasjon.

Folk flest har liten bevissthet om hva kristendommen har betydd for det norske samfunn. De kjenner lite til hva diakonien har utrettet for velferdssamfunnet, hva kirken har betydd for skolen, for å nevne noe. Derfor har man kunnet legge trosliv og kirkeliv inn i privatsfæren uten å møte særlig stor motstand, ikke minst gjelder dette de siste 20-30 årene.

Det er tankevekkende at det er bevisste muslimer som har satt igang dette ordskiftet. Mange av disse nekter å la sine trosuttrykk dytte inn i de private kroker og tilpasse seg det flertallet mener er politisk korrekt. Det er verdikonservative muslimer som legestudenten Muhammad Usman Rana som vinner kronikkonkurransen i Aftenposten og fremmer sine synspunkter med stor frimodighet.

Og sakte, men sikkert begynner en del politikere å forstå at også de har et ansvar for å tenke på lovgivning og ordninger som i det minste kan bidra til å forebygge fremtidige konflikter i det norske samfunn.

En god dag på kalenderen

I dag var en god dag av to særskilte grunner.

Det er noe spesielt med det å våkne søndag morgen og natta har vart en time kortere enn vanlig. Det gjør ingenting om det blir litt mindre søvn. Dette blir til fulle kompensert ved at lyset varer lenger om kveldene. Merkelig at dette betyr så mye. Lysere kvelder er en gave. De bærer bud om mye lys og varme som vi håper månedene framover vil omfavne oss med.

Men dagen i dag handlet også om et annet vendepunkt av betydning: Jeg hadde en inspeksjon på bygga for å se til farkosten min som har vaket i isen innerst i Frognerkilen i vinter. Det har vært langt mer tilfrosset der enn på mange år. Luftslangene som er lagt rundt båten har hatt sin fulle hyre med å holde noenet par decimenter åpent vann langs skutesiden.

Men i dag var isen i ferd med å sprekke opp til flak. Sola varmet herlig og praten gikk livlig mellom båtfolk som lengtet avgårde til farvann langt utenfor Drøbak. Ennå ligger båtene med presenningene over seg og med rester av snø på. De næmrest rykket i fortøyningene for å komme avgårde. Slik menneskeliggjør vi skrog og master som vi degger og steller med i ledige stunder.

Plutselig fikk jeg en ubendig lyst til å forsere fram en vår som ennå ikke helt er her. Jeg klippet av kanner fylt med vann som har holdt presenningen på plass, avdekket gradvis et tildekket dekk og cocpit, brettet presenningene og bandt sammen kannene i et knippe. Deretter demonterte jeg stativet som har holdt presenningene på plass.

Båten er - med litt klargjøring - nå klar til å stikke til sjøs. Dette gir nærmest en høytidsstund for en båteier. Sesongen kan bli lang og lovende dersom ikke fjorden fryser til igjen i ukene framover. Jeg tok sjansen på at snø og kulde heretter ikke skal gi noen alvorlige problemer!

Bare muligheten til å kaste fortøyningene og heise seil gir i seg selv god mentalhygiene. Det å vite at farvannet er åpent og fjorden ligger der innbydende utenfor Dyna fyr, gir kriblinger i kroppen. Snart skal båten bikke litt over når brisen tar tak i hvit duk og gir den fart. Ingen andre lyder enn de baugen skaper når den skjærer gjennom vannflaten og møter småbølgene fra sørvest.

Det har vært en herlig dag!

Kamp mot radikal islam?

Partisekretær Martin Kolberg tar til orde for kamp mot radikal islam. Noen har med rette spurt om dette i første rekke handler om en kamp mot Fremskrittspartiet om de samme stemmene eller om Arbeiderpartiet skal ta et systematisk oppgjør med de radikale elementene i islam.

Inngår dette i rekken av utspill som vitner om at Arbeiderpartiet knapt har en gjennomtenkt religionspolitikk? De mest iøynefallende politiske tabbene i regjeringens arbeid de siste månedene handler om håndteringen av blasfemiparagrafen, hijaben og statlig støtte til Frelsesarmeens ungdom. I alle tre sakene har regjeringen måttet snu i forhold til opprinnelig utspill. Den har manøvrert i et ukjent terreng. Den har ikke skjønt mye av hvilken kraft som ligger i slike saker.

Hva er det nå den vil bekjempe? Hva legger regjeringen i "radikal islam"? Det er nærliggende å tro at dialogen med islamske kretser med ulik framtoning kan bli både vanskelig å byrdefull i en opphetet valgkamp der rommet for nyanser og kunnskap lett vil måtte vike for lettvinte slagord. For Kolberg er nok stemmesankingen blant islamofobe nordmenn som aldri har brydd seg om å sette seg inn i denne religionens historie og mangfold mest nærliggende.

Arbeiderpartiet har aldri gitt seg selv høye nok krav til forståelse og kunnskap på dette området. Tro og religion er definert ut som elementer i privatsfæren. Religion og politikk "skal ikke blandes sammen", heter det ofte. Dette er jo i beste fall naivt. Ser man seg rundt i verden er religion - også der det ikke er noen statsreligion - en integrert del av det politiske liv, ganske enkelt fordi religiøs anskuelse ikke bare handler om noe man lever ut i fritid og på helligdager. Religion handler også om etikk og bestemmer viktige livsvalg.

Arbeiderpartiet må simpelhen spandere på seg den kraftanstrengelse det er å gi seg selv - og som regjeringsparti også Norge - en relgionspolitikk der man tilkjennegir en bevisst avveining av religionenes forhold til en rekke andre forhold i samfunnet. Det gjelder blant annet menneskerettighetene slik de praktiseres her i landet. Også disse inneholder gjennomtenkte paragrafer om religionsutøvelse.

Norsk politisk liv - det gjelder ikke bare Ap - har ofte et klønete forhold til det religiøse. Man har forholdt seg til en statskirke, javel, men det er ikke lenger tilstrekkelig. Religion blir betraktet som tradisjon, seremoniell, svermeri og for en stor grad overtro.

Før Ap proklamerer en kamp mot radikal islam, må partiet ta religionene på alvor. Dt må avklare sin politiske plattform på et sentralt felt for mange mennesker. Ellers blir ordskiftet, blant annet om radikal islam, en håpløs populistisk duell med Siv Jensen og Carl I. Hagen. Og det er ingen tjent med dersom vi skal kunne gå videre sammen i et stadig mer kulturelt og religiøst mangfoldig Norge.

Så kan det selvsagt være ting i "radikalt islam" som krever at fellesskapet setter grenser mot utøvelsen av. Denne rekkefølgen er viktig, Kolberg!

Kunsten skal henge i kirken

Det har vakt stor oppmerksomhet at et maleri av Lucas Cranach d.e. er stjålet fra Larvik kirke. Det henger vel sammen med maleriets verdi, taksert til anslagsvis 20 millioner kroner. Men oppstyret henger også sammen med at kirker nå ser ut til å bli en mer aktiv arena for organisert kriminalitet.

Direktør ved Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo, Egil Mikkelsen, har uttalt at kunsten henger best på museer, i hver fall den som har så stor verdi. Det er ingen tvil om at der blir kunsten forholdsvis godt sikret, og fagfolk ser etter at den blir bevart for ettertiden. Mikkelsen har sikkert også mange andre gode argumenter.

Likevel er jeg ikke enig.

Kirkekunsten henger på kirkens vegger, ikke bare av kunsthistoriske grunner. Den er der ikke bare til beskuelse for et publikum. Den er malt og hengt opp også for å forkynne. Den skal oppbygge menigheten, vekke til ettertanke, understreke ledd i liturgien, gi bilder til bibeltekstene.

Dette har kirkekunsten gjort gjennom århundrene. Ikonene i øst er kanskje de mest rendyrkede eksemplene på en slik funksjon. Men de store mesterne i Roma, Firenze og Venezia malte også for å ære Gud og gi menigheten en dimensjon i tillegg til tekstlesing, preken, bønn og salmesang. Kirkerommet skal møte hele mennesket med alle dets sanser.

Kravene om å sikre kirkekunsten bedre bør selvsagt gjennomføres så langt budsjetter og tekniske muligheter tillater. Men det er å ta tingene ut av sin sammenheng å låse den inne eller flytte den på museum - for sikkerhets skyld. Kunsten hører hjemme i gudstjenesterommet. Så får det heller våge seg om ikke den voktes og sikres så forsvarlig som den burde.

Mange ønsker tvert om flere åpne kirker. Vi ønsker at de skal tas i bruk de fleste av ukens dager til gudstjenester, bønn, konserter og andre samlinger. Og kunsten skal være der tvers gjennom alt liv som utfolder seg i kirkerommet.

Nei, skaff gjerne alarm og tekniske tryggingsfasiliteter til verdifull kunst, men verdien faller dersom den ikke tjener sitt formål. "La de små barn komme til meg", heter maleriet som ble stjålet. Det er mange i Larvik menighet som har fått en opplevelse gjennom det. Måtte maleriet komme tilbake til der det hører hjemme!

Ingen ringte i kveld

Jeg satt i kveld på vakt på Krisetelefon for minoriteter. Den ble opprettet ved årsskiftet og drives av Kirkens SOS. Tjenesten er tilpasset det flerkulturelle Norge.

De som sitter på vakt må kunne snakke med innringere på engelsk dersom de ikke kan norsk. Etter hvert er det meningen å åpne opp for flere språk dersom gruppen av frivillige har kapasitet til dette.

Det kom ingen telefoner i løpet av de fire timene vi hadde telefonen åpen. Foreløpig er dette tre ganger i uken.

Samtidig bekrefter mange som enten lever i minoritetsmiljøer eller har jevnlig kontakt med nye landsmenn at behovet for en slik tjeneste er stort. Undersøkelser viser at det er mange som trenger noen å snakke med. De sitter alene med tunge tanker og smertefulle erfaringer på asylmottak, på hybler eller i familier som er hardt prøvet i et samfunn der de opplever at de er utenfor.

Hvorfor ringer de ikke?

Det tar tid før en tjeneste blir kjent, selv om markedføringen av telefonnummeret (800 80 887) har vært forholdsvis omfattende. Det tok flere måneder før første telefonen kom til en nyopprettet tjeneste for kreftpasienter. Man skulle tro at personer som er rammet av kreft hadde et nærliggende behov for å ringe.

Naturligvis handler dette om at den som trenger noen å snakke med må ha telefonnummeret for hånden. Og er ikke tjenesten døgnåpen (slik Kirkens SOS’ ordinære tjeneste er), så skal du også kunne holde rede på åpningstidene. De praktiske hindringene skal ikke undervurderes.
Men i bunn og grunn handler dette om at en ny tjeneste må bygge opp tillit.

Det er ikke nok å sette opp plakater på stratetisk viktige steder eller gjøre tjenesten kjent i avisene. En krisetelefon er avhengig av at den har et godt rykte. Folk må kunne stole på at kravene til anonymitet blir overholdt, at de som ringer inn blir møtt med respekt, at den som lytter virkelig viser at han eller hun er der for dem. Folk må erfare at er det mulig å legge av seg byrder og snakke med en medvandrer slik at en ond sirkel kanskje kan brytes.

Det gode ryktet må gå foran og åpne døren til folk som opplever at en krise krever en samtale med en som er villig til å lytte. Det er gått 30 år siden den ordinære tjenesten i Kirkens SOS fikk en landsomfattende organisering. I fjor mottok den over 180 000 henvendelser fra personer som måtte ha noen å snakke med.

Det ringte ingen i går. Det er ingen krise for oss som satt på vakt.

Men det er vondt å tenke på at ingen benyttet muligheten når vi vet at i andre enden av telefonen sitter mange som kunne fått lindret noe av smerten ved å dele den med en annen. Det tar tid å bygge relasjoner – også til en krisetjeneste på telefonen.