Hernes og arvesynden

Hovedpoengene i fortellingen om Babels tårn har utvilsomt fortsatt sin gyldighet. Menneskene ville bygge et tårn som skulle rekke til himmels. Men overmotet tok overhånd og det endte i kaos.
Gudmund Hernes grunner over en variant av dette urgamle tema på baksiden av siste utgaven av Morgenbladet. Han kommenterer Alan Greenspans dyrt erfarte lærepenge på økonomiens område. Greenspan er fortsatt sterkt preget av at han tok ideologisk grunnleggende feil etter 40 år i tjenesten som finansanalytiker og sentralbanksjef. Han har trodd at hans forståelse av hvordan verdensøkonomien virket var patent. Finanskrisen har gjort denne troen fullstendig til skamme.
Og Greenspan nøyer seg ikke med å innrømme dette – i seg selv et sterkt uttrykk for intellektuell og moralsk integritet. Den tidligere sentralbanksjefen har også en grunnleggende moralsk refleksjon: Økonomiske kriser vil komme igjen, alltid i en ny form. Men selv om de er forskjellige, har de én felles kilde. – Det er den evige evne mennesker har når de har vært gjennom en lengre periode med vekst, til å anta at den vil fortsette.
Det er en moderne variant av det fortellingen om Babels tårn vil ha sagt.
Hernes mener at dette er et godt eksempel på at det ikke ”bare er religioner som er religioner”. Det er blant annet også troen på markedskreftenes grunnleggende positive virkning. Troen på hva de autoritære varianter av sosialismen kan utrette for menneskene har for lengst avgått ved døden.
Vi har fått et interessant ordskifte om hvor balansepunktet mellom frihet og regulering i økonomien bør ligge. Den diskusjonen går heldigvis langt inn i den beskjedne, men innflytelsesrike gatestumpen i New York som heter Wall Street og foregår over alt der politikere og finansfolk møtes.
Likevel har jeg ikke sett så mange som går et skritt videre og peker på at et realistisk menneskesyn er nødvendig for å motvirke de verste utslag av menneskenes trang til å bygge nye Babels tårn. Mennesker er ikke rasjonelle, påpeker Hernes. De lærer ikke.
Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å skrive lærebøker om dette. Det trengs også moralske kvaliteter.
Derfor er det ikke tilstrekkelig å lage gjerder for økonomisk utfoldelse. Det må også til. Men selve grådigheten som driver mange til å misbruke sine stillinger og utnytte systemet – uansett hvordan det er innrettet - må konfronteres på et dypere og mer personlig plan.
Hernes er forholdsvis brutal i diagnosen på dette: Det er som arvesynden. Den ligger i vår medfødte, uutryddelige natur, en iboende tendens til å handle mot all fornuft og tidligere erfaring, sier han.
NRK1 viste forleden en dokumentar om Bernie Madoff som nå er buret inne på livstid for svindel i milliardklassen. Dette er en forbryter som har stjålet pengene til nesten alle som har vist ham tillit gjennom mange år. Dette er naturligvis ikke det samme som at overbetalte pengeflyttere på Wall street har tatt stor risiko på bekostning av folk som har tatt opp boliglån. Lehman Brothers gikk ikke konkurs på grunn av regelrett svindel. Men grådigheten er en felles kilde til at folk ble sittende igjen på bar bakke og finanskrisen nådde høyder som den siste generasjonen ikke har stiftet bekjentskap med og har fått mye å tenke på.
Menneskene lærer ikke. De handler ikke rasjonelt når gevinstene er i sikte. Derfor trenger vi stadig noen som minner om at inten tårn vokser opp i himmelen. Da gjør vi overmodige og skjebnessvangre forsøk på å ta Guds plass.

Kjedelig valgkamp?

Det jamres i alle kroker om at valgkampen har vært så utrolig kjedelig. Hvorfor det?

Kjedelig i motsetning til spennende? Det er i hvert fall ikke riktig dersom vi har en smule fidus i meningsmålingene. Her kan det komme til å svinge fram og tilbake i løpet av valgnatta slik at det blir vanskelig å gå til sengs.

Kjedelig i motsetning til underholdende? Hvem har sagt at en valgkamp skal være spill og sirkus?

Tidligere har gjennomgangstonen ofte vært at valgkampene var under pari fordi - ja, nettopp! - fordi det var for mye spill og sirkus. Og denne gangen da man vitterlig har snakket om en del saker - ja, så er den kjedelig.
Det var en røst og radionen i dag som savnet flere tomater og egg flyende gjennom lufta. Valgkampen hadde vært altfor saklig og ordentlig...

Det kan være riktig at valgkampen ikke har bidratt til å reise noen felles debatter med visjon og nerve. Den store debatten om framtidens Norge som deltaker i en verden i kraftig forandring har det vært lite av. Noen har forsøkt å si ting om overordnede verdivalg, og behovet for forskning som kan sette vår virksomhet på riktige spor etter at oljen er brukt opp. Men de har ikke vunnet fram i det store og brede ordskiftet. I denne forstand har kanskje valgkampen vært "kjedelig".

Likevel har vi hatt en rekke tilløp til gode ordskifter om skole, om grunnleggende prioriteringer knyttet til spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen og en innvandringsdebatt som faktisk har diskutert hva som er en rettsstat verdig.

Dersom dette er "kjedelig", er betegnelsen sørgelig for den interessen blant velgerne som skal drive demokratiet framover. Jeg mistenker at det hersker en splittethet mellom savnet av tomater og egg, samtidig som man har beholdt forakten for spill og sirkus.

Valgkampen har ikke vært kjedelig, men den har manglet en visjonær nerve. Ingen har for eksempel klart å avkle Frp sitt menneskesyn slik at det har gitt gjenlyd i veggene. Og det er synd.

El-bilene blir stående

På universitetsområdet på Blindern er det opprettet en stasjon for elektriske leiebiler. En utmerket idé til støtte for vårt felles miljø. Det ble for en gangs skyld ikke bare med snakket. Universitetsledelsen åpnet denne stasjonen med brass og fanfarer i samarbeid med firmaet som leier ut bilene. Et grønt lærested i en grønn by. Utmerket.
Men så ser det ut til at de fire miljøbilene blir stort sett stående ubrukt.
Nå er det riktignok ikke gått mer enn snaue to uker siden åpningen av stasjonen skjedde. Men er det hele forklaringen? Terskelen er høy for å ta nye ting i bruk. Vi ser ikke uten videre effekten av at du og jeg tar en el-bil til byen i stedet for egen bil når kollektive transportmidler blir for tungvinte. Den går stillere enn bensindrevne biler. Men den foruresningen som spares blir antagelig oppfattet som å holde tilbake en fjert i universet. CO2-utslippene påvirker klimaet såpass gradvis at vi ser ikke uten videre de presserende grunnene til å melde oss inn i el-bilordningen og melde fra på nettet hver gang vi tenker å ta en tur med denne alternative transportformen.
Direktør Bjørn Lomborg skriver i Newsweek i forkant at miljøtoppmøtet i København senere i høst at det skal alvorlige kutt i carbonutslippene til for å stanse temperaturøkningen i verden. Såpass alvorlige krav er fremmet for å skape balanse i miljøregnskapet at selve konsekvensene av å gjennomføre kuttene kan oppleves som minst like ille som det utslippene fører til. Lomborg går i stedet inn på fantasifulle forslag om skip som kan sprøyte sjøvann i luften for å lage skyer som kan dempe solens oppvarming av atmosfæren. Men først og fremst taler han varmt for å utvvikle nye energikilder som kan avløse fossil energi. Det er mer realistisk enn å stanse CO2 utslippene som eneste vei å gå .
Dette er vanskelige avveininger. Og ikke minst vil krav som vil bli stilt i København bli nesten uhåndteriige utfordringer til politiske ledere som skal gjennomføre en effektiv politikk. Det gjelder ikke minst i demokratier der flertallet knapt har oppdaget at det må handles NÅ for å unngå konsekvensene av våre unnlatelsessynder senere. Og det er tungt å overbevise mange som skylder på at dersom ikke andre land underlegger seg slike krav, har våre kostnader for å oppfylle dem liten hensikt.
Imens blir el-bilene stående på Blindern. De praktiske sidene ved å ta dem i bruk utgjør kanskje en for høy terskel. Eller man simpelthen ser ikke gevinsten av å gjøre det. Og så blir somrene enda våtere og mer vindfulle og havet nivå stiger slik at Maldivene blir liggende under vann og begynner å true kafeene på Aker Brygge.
Jeg tror jeg kanskje skal melde meg på el-bilordningen likevel for å se hvordan den virker i hverdagen og kanskje vil dette i det minste gi meg litt bedre samvittighet. Et lite skritt i riktig retning, kanskje.

Høye terskler

Nå har Krisetelefon for minoriteter vært i drift siden 8. januar i år. I et halv år har frivillige medarbeidere med særskilt opplæring sittet på vakt tre kvelder i uken. Vi har mottat få telefoner hittil.

Er ikke det underlig?

Her har Kirkens SOS tatt utfordringen: Det er mange innen de over hundre forskjellige minoritetsgruppene i Norge som trenger noen å snakke med. Dette sier flere som har god greie på forholdene.

De som er kommet hit til Norge kan være ensomme asylsøkere som er plassert på et nokså avsides sted, veldig langt fra slekt og venner. Mange ungdommer kan stå i sterke spenninger mellom foreldre fra et opprinnelig hjemland med en sterkt konservativ kultur og kameratene på gata som hører hjemme i den liberale norske kulturen. Det kan sikkert virke nokså uutholdelig å leve slik. Noen kan sitte med traumer fra harde opplevelser i konfliktområder tidligere i livet. Eller de kan ha problemer med å finne norske venner. Folk fra minoritetsgruppene behøver ikke oppleve veldig forskjellige påkjenninger fra det vi kaller ”vanlige nordmenn”. En krisetelefon fanger kanskje mest av alt opp allmennmenneskelige problemer.

På den ordinære krisetelefonen ringer det i ett kjør. Rundt 500 hver dag. Hvorfor er det så få på denne?

Naturligvis henger dette sammen med at tilbudet ennå ikke er tilstrekkelig kjent blant minoritetene. Markedsføringen har vært ganske god. Likevel skal det ofte mer enn en plakat til for at folk velger å løfte røret. Tjenesten må ha fått et godt rykte. Den må på en eller annen måte klare å vise seg tilliten verdig.

For selv om følelsene bryter på og mange helt sikkert ønsker å snakke med noen, gjør de det ikke med hvem som helst. Personer fra en annen kultur enn den norske er kanskje mindre enn nordmenn flest rede til å tro på løftet om anonymitet: Hvorfor skulle ikke en myndighetsperson lytte seg inn på linjen? Det gjorde de hjemme dit jeg flyktet fra hit til Norge. Eller den i andre enden kunne bli løsmunnet etter vakt. Mye står på spill for en som er redd for å bli utvist.

Eller: Hvorfor skulle jeg i det hele tatt snakke med et vilt fremmed menneske om de aller viktigste tingene i livet? Det gir jo ingen forpliktelser at både innringer og frivillig medarbeider opptrer anonymt? Og først og fremst skulle jeg ønske at en samtale om vesentlige og ofte vonde saker skal lede til noe mer enn bare å tømme hjertet. Jeg vil ha hjelp til å komme ut av problemene.

Slik er det sikkert noen som tenker. Og slik kan jeg spekulere mens jeg venter på telefoner en varm junikveld.

Jeg tror likevel at rundt meg i denne bydelen jeg sitter og i mange byer og bygder i Norge er det mange som gjerne skulle lettet sitt sinn ved å dele med noen. Noen har sett telefonnummeret til krisetjenesten på en plakat, fått et flygeseddel i hånden, sett et oppslag i avisen eller lest informasjon på et offentlig kontor. Men terskelen blir for høy.

Eller kanskje den som ønsker kontakt verken behersker norsk eller engelsk godt nok til å ville betro seg for en fremmed. De ville heller samtalt på sitt hjertespråk, enten det er urdu, farsi, swahili eller spansk.

Det har aldri vært enkelt å gi håndsrekninger eller inngå relasjoner. Selv om nøden har vært sterk. Stolthet, redsel, mistenksomhet og motstanden mot å bry noen kan stanse folk fra å søke hjelp. Det gjelder ikke bare på krisetelefon. Det gjelder i nødhjelpssituasjoner og folk som trenger behandling. Paradoksene står ofte i kø når det blir tatt initiativ til å gå inn i menneskenes indre rom.

Jeg tror at flere vil ringe etter hvert. Men det skjer ikke bare i takt med at tjenesten blir kjent. Det er som en følge av at Krisetelefon for minoriteter har klart å skape tillit i svært ulike miljøer som vi har valgt å kalle minoritetsgrupper. Og det tar tid og krever mye tålmodighet. Men vi velger likevel å vente en stund til.

Mannen med bæreposene

Ett av mine høyeste journalistiske ønsker gjennom årene har vært å møte den modige sjelen som med en bærepose i hver hånd forsøkte å stanse en kolonne stridsvogner under veis til Den himmelske freds plass i Beijing. Stridsvognen forsøkte å komme rundt demonstranten. Han flyttet seg selv og bæreposene etter. Og slik holdt de gående en nervepirrende duell med internasjonal presse i orkesterplass på et hotell noen hundre meter borte.

Mannen ble naturligvis fjernet. Siden har ingen hørt noe om hvor han ble av. Vi vet ikke om han fikk leve videre. Men bildene har brent seg inn på netthinnen til millioner som var vitne til det som skjedde i Beijing 4. Juni for tjue år siden gjennom fjernsynets nyhetssendinger. Bildene er blitt et av nyere tids tydeligste vitnesbyrd om modige enkeltpersoners utrolige mot i kampen mot overmakten.

Skikkelsen med de to bæreposene har fascinert meg i alle år. Jeg har vært i Beijing flere ganger og spurt meg forsiktig rundt. Men jeg var ikke overrasket over at ingen hadde noe å fortelle. Jeg er opplagt ikke den eneste som har ønsket å få vite mer om hvordan det gikk med mannen.

Dessverre er hemmeligholdet av disse opplysningene er tegn på at myndighetene ikke har rikket seg en tomme på disse tjue årene. De har ikke erkjent at massakren som fulgte var grove brudd på alt som heter menneskerettigheter. Ennå er ikke tallet på dem som omkom da soldatene meide ned studentene offentliggjort. Vi har ikke fått noen navn. Foreldrene måtte skrive under på at deres barn var omkommet i et trafikkulykke for at de skulle få liket utlevert.

Kritikken mot kinesiske myndigheters respekt for menneskerettigheter har spaknet. Kina er i ferd med å overta det økonomiske hegemoniet i verden. Norge er blant de land som går stille i dørene. Også USA med Barack Obama i spissen ligger lavere enn tidligere. Landet har for stor gjeld til Kina som må håndteres med diplomatisk og politisk ”smidighet”.

Mannen med bæreposene er borte. Bildene av det han gjorde lever fortsatt. De sladdes når CNN og BBC vises på kinesiske skjermer. Landet står ikke sterkere enn at myndighetene ikke tåler sannheten om det som skjedde.

Det store spørsmålet er om den modige demonstrasjonen med bæreposene var forgjeves, eller om den en gang vil bli offisielt omtalt etter et gjennombrudd for menneskerettighetene også i Kina.

Jeg skulle så gjerne møtt mannen og spurt hva som drev han til å stille seg foran stridsvognen, hva han hadde opplevd de dagene, og hvordan det gikk med ham etterpå.

Det tror jeg ikke jeg får anledning til. Men bildene dirrer i mitt indre fortsatt – sterkt og talende.

Hvor blir det av religionspolitikken?

Et knippe tros-og livssynssamfunn har bedt regjeringen om å levere en religionspolitikk. Noe slikt har ikke Norge. Hele spennet fra Den norske kirke til Human-Etisk Forbund ber om dette.

Jeg opplever at dette spørsmålet bringer en rekke politikere i forlegenhet. Hva er religionspolitikk? Det handler ikke først og fremst om forholdet mellom stat og kirke. Det handler heller ikke om integreringspolitikk. Hva er det egentlig?

Jeg brukte en del timer i det siste på telefonen for å få representanter fra Stortinget og innen regjeringsstrukturen til å delta i et religionspolitisk verksted. Det var helt tydelig at for mange er dette fremmed terreng. Politikk for religionene?

Flere titalls forskere fra fem fakulteter ved Universitetet i Oslo – jus, utdanning, samfunnsvitenskap, humaniora og teologi - skal i gang med et større program som skal beskrive religionens plass og rolle i det nye norske samfunnet. I den anledning ønsker lederne for forskningsprogrammet å få til en dialog med nøkkelpersoner innen politikken. Hva slags kunnskap er det behov for å utvikle? Hvordan ser man for seg et fremtidig Norge med flere verdikollisjoner enn tidligere og en mer uoversiktlig rettighetsdebatt?

Debatten om hijab som uniformsplagg har nok bidratt til å vekke opp en del folkevalgte. Men de fleste har tydeligvis likevel sett saken mer fra en integreringsvinkel. Det er kunnskapsmangel og lite å navigere ut fra i samtalen om religionsfrihet opp mot andre menneskerettigheter. Det er mangel på forståelse av hva historie, kultur, pedagogikk og psykologi betyr i møte med den religiøse virkelighet. Og langt på vei tror jeg det også hersker en fornektelse av at dette er viktig.

For fremdeles mener mange – uten fare for å bli motsagt – at religion egentlig tilhører privatsfæren. Riktignok har vi en statskirke. Den ivaretar seremoniene og er til stede under katastrofer og har sin plass også på sykehus og i forsvaret. Men også i disse institusjonene er disse tjenestene i ferd med å marginaliseres.

Dette gjelder ikke bare arven fra Einar Gerhardsen. I økende grad er det urbane og sekulære politiske Norge på tvers av partigrensene lite innstilt på å ta religion på alvor som en offentlig manifestasjon.

Folk flest har liten bevissthet om hva kristendommen har betydd for det norske samfunn. De kjenner lite til hva diakonien har utrettet for velferdssamfunnet, hva kirken har betydd for skolen, for å nevne noe. Derfor har man kunnet legge trosliv og kirkeliv inn i privatsfæren uten å møte særlig stor motstand, ikke minst gjelder dette de siste 20-30 årene.

Det er tankevekkende at det er bevisste muslimer som har satt igang dette ordskiftet. Mange av disse nekter å la sine trosuttrykk dytte inn i de private kroker og tilpasse seg det flertallet mener er politisk korrekt. Det er verdikonservative muslimer som legestudenten Muhammad Usman Rana som vinner kronikkonkurransen i Aftenposten og fremmer sine synspunkter med stor frimodighet.

Og sakte, men sikkert begynner en del politikere å forstå at også de har et ansvar for å tenke på lovgivning og ordninger som i det minste kan bidra til å forebygge fremtidige konflikter i det norske samfunn.

En god dag på kalenderen

I dag var en god dag av to særskilte grunner.

Det er noe spesielt med det å våkne søndag morgen og natta har vart en time kortere enn vanlig. Det gjør ingenting om det blir litt mindre søvn. Dette blir til fulle kompensert ved at lyset varer lenger om kveldene. Merkelig at dette betyr så mye. Lysere kvelder er en gave. De bærer bud om mye lys og varme som vi håper månedene framover vil omfavne oss med.

Men dagen i dag handlet også om et annet vendepunkt av betydning: Jeg hadde en inspeksjon på bygga for å se til farkosten min som har vaket i isen innerst i Frognerkilen i vinter. Det har vært langt mer tilfrosset der enn på mange år. Luftslangene som er lagt rundt båten har hatt sin fulle hyre med å holde noenet par decimenter åpent vann langs skutesiden.

Men i dag var isen i ferd med å sprekke opp til flak. Sola varmet herlig og praten gikk livlig mellom båtfolk som lengtet avgårde til farvann langt utenfor Drøbak. Ennå ligger båtene med presenningene over seg og med rester av snø på. De næmrest rykket i fortøyningene for å komme avgårde. Slik menneskeliggjør vi skrog og master som vi degger og steller med i ledige stunder.

Plutselig fikk jeg en ubendig lyst til å forsere fram en vår som ennå ikke helt er her. Jeg klippet av kanner fylt med vann som har holdt presenningen på plass, avdekket gradvis et tildekket dekk og cocpit, brettet presenningene og bandt sammen kannene i et knippe. Deretter demonterte jeg stativet som har holdt presenningene på plass.

Båten er - med litt klargjøring - nå klar til å stikke til sjøs. Dette gir nærmest en høytidsstund for en båteier. Sesongen kan bli lang og lovende dersom ikke fjorden fryser til igjen i ukene framover. Jeg tok sjansen på at snø og kulde heretter ikke skal gi noen alvorlige problemer!

Bare muligheten til å kaste fortøyningene og heise seil gir i seg selv god mentalhygiene. Det å vite at farvannet er åpent og fjorden ligger der innbydende utenfor Dyna fyr, gir kriblinger i kroppen. Snart skal båten bikke litt over når brisen tar tak i hvit duk og gir den fart. Ingen andre lyder enn de baugen skaper når den skjærer gjennom vannflaten og møter småbølgene fra sørvest.

Det har vært en herlig dag!