Når folket taler med føttene

Jeg er fascinert av folk som taler med føttene etter å ha vært i en presset situasjon over mange år.

Jeg var i Egypt da de gjennomførte valget noen uker før jul og merket hånfliren over det farsen myndighetene spilte opp og som de kalt et "valg". Bare tull dette, sa folk og hadde ikke tenkt å gå til urnene.
Det undrer meg ikke at gnisten fra Tunisia har antent frustrasjonen i de egyptiske masser.

Det er spennende når vi er vitne til at historien går inn i en ny fase rett foran øynene på oss. Slik var det da muren falt i Berlin. Slik var det under orasjerevolusjonen i Ukraina. Jeg husker ikke minst de sterke bildene som kom ut av Romania da ekteparet Ceausescu ikke trodde sine egne øyne da folkemengden på plassen i Bukuresti buet dem ned fra terrassen. Etter et par døgn var det slutt på deres tyranniske regime.

Det er utrolig når folk drar ut og våger å vise sivilt mot - regelrett ulydighet - mot undertrykkelse og urettferdighet som de ikke lenger finner seg i. I verste fall risikrer de livet dersom de befinner seg på feil sted til feil tidspunkt.

Det tipper over når de klarer å overtale politi og hæravdelingene til å slå følge mot en ny og mer demokratisk framtid. Selv de forhatte vaktene langs Berlin-muren lot seg overtale til å bryte instruksen og la folk gå gjennom overgangene mellom øst og vest.

Det er en parallell til dette vi ser i Kairo i disse dager. Folk bruker føttene til å så i sentrum og rope at de vil ha et skifte. Politiet har valgt å holde seg borte, og frivillige dirigerer trafikken i deres sted, Noen samler søppel fordi kommunen er i oppløsning og andre snakker godlynt med soldatene.

Sivile grupper deltar i å stoppe de som er fristet til å plyndre siden politiet er vekke. Noen av tjuene er bevisst sluppet ut av fengslene for å skape kaos. Frivillige har til og med avslørt kjeltringer som skulle robbe en bank og fant at de hadde identifikasjon som sikkerhetspoliti i lommene sine. De var provokatører for å skape påskudd for Egypts sterke mann til å bruk rå makt mot demonstrantene.

Foreløpig følger partene hverandre på tennene. Jetfly som brøt lydmuren over Kairo skremte ikke demonstrantene hjem. Det blir en utholdenhetsprøve, en drakamp mellom ordensmakt og massene som orker å stå i flokk og kreve diktatorens avgang. Kampen er fysisk og psykologisk og ikke minst handler den om moralsk styrke. Uvissheten er ulidelig før man aner om det blir brutal nedslakting eller om overmakten gir seg ved å flykte ut bakdøra.

Heldigvis er det mulig at slikt skjer. Det skjedde i Tunisia.
Føttenes tale har også stor makt.

De er sure i Måløy

Fredspristildelingen til den opposisjonelle Liu Xiaobo har bidratt til å rette søkelyset mot menneskerettighetenes kår i Kina. Men jommen har også norske fiskeeksportører avslørt sine holdninger. Fiskebaroner i Måløy er kritiske til Nobelkomiteens avgjørelse. Den kan hindre fremtidig eksport av torsk og laks til de kinesiske markeder. Nobelkomiteen skal ikke drive med ”storpoltikk” på denne måten, sier de.

Vi kjenner lusa på gangen.

Dette er folk som trolig kunne ha ofret bestemora si for å sikre en markedsandel. Menneskerettigheter hører hjemme i festtaler på 17. mai og ved skoleavslutninger,virker det som. Men ikke når pengene står på spill.

Det beste ved uttalelsene fra Måløy er at eksportørene tør si det høyt. For da fremstår de tydelig med sin doble moral. Vi som bor her i landet skal ha frihet til å ytre oss og organisere oss og oppleve rettssikkerhet. Men prisen skal ikke gå til en modig forfatter i Beijing som krever det samme for over en milliard landsmenn. Da står noen fangster torsk og lyr på spill som var ment for kinesiske bord og tapt fortjeneste for norske oppkjøpere.

Det er tankevekkende at de tør si det. Uten å skjemmes.

Torbjørn Jagland og hans Nobelkomite har også i år vakt oppmerksomhet. Det er i og for seg ikke viktig. Men når dette sender bølger gjennnom verdens medier til fordel for menneskerettighetene i Kina, har han gjort undertrykte kinesere en tjeneste – i hvert fall forhåpentlig på lengre sikt. Da spiller det ingen rolle at den norske ambassadøren i Beijing blir kalt inn på teppet og kinesiske myndigheter truet med politiske represalier.

Så er det å håpe at andre innen fiskeindustrien har vett til å ta avstand fra kolleger i Måløy som er sure fordi de risikerer å tape penger etter Nobel-tildelingen. Vi må sannelig risikere følgene av at vi fortsatt klarer å sette standarden for en framvoksende stormakt som utvilsomt har klart å løfte millioner ut av fattigdom. De bryter fortsatt viktige prinsipper for rettssikkerhet og sensurerer bort nyheter slik at 1,3 milliarder kinesere står uten kunnskap om de viktige ting som skjer.
Kinesiske myndigheter blokkerte CNN da nyheten om vinneren av fredsprisen ble kjent.

Det er utrolig at de tør når de ønsker å være med i det gode internasjonale selskapet.

Nødhjelp kan forsvinne?

"Nødhjelp kan forsvinne i hjelpekaos" forkynner Vårt Land på førstesiden i dag. Min gamle arbeidsplass som normalt er i første rekke når det gjelder å støtte både katastrofehjelp og bistand, har i dag en tittel som etter min mening mangler et godt vurderingsgrunnlag.

Vil avisen dempe givergleden? Det kan jeg neppe tro. Men tittelen stimulerer ikke akkurat til å gripe telefonen og sende 200 kroner til Kirkens Nødhjelp, slik det oppfordres til i annonsen like under. Pengene kan jo forsvinne? Hvorfor skal jeg da gi?

Forteller tittelen en nyhet? Neppe. Risikoen for at nødhjelp vil forsvinne i kaotiske situasjoner er overhengende. Det vet vel alle som følger en smule med. Ja, det er vel nærmest normalt. Det vet jeg fra min andre gamle arbeidsplass, Kirkens Nødhjelp. Kan man vente at all hjelp går på skinner når alt annet er lagt i ruiner?

Hva er den journalistiske grunnen til å fortelle dette? Gi saken en kritisk vinkling og i tilfelle hvilken vinkling? Det må vaktsjefen kunne gjøre rede for.

Jeg ser ingen god journalistisk grunn til å fortelle det de fleste har hørt om mange ganger: Hjelp kan forsvinne når forutsetningene for å hjelpe er kaotiske. Virkningen kan likevel være at folk nøler når utfordringen kommer fra bøssebærere og annonser.

Tittelen forsøker trolig å dekke anliggendet til Røde Kors-veteranen Halvor Fossum Lauritsen lenger inne i avisen. Han peker på behovet for god koordinering av hjelpeinitiativene. Det er noe ganske annet enn fokusere på det som kan forsvinne.

Det som trengs nå er å lytte til proffene som har vært ute i kaoset tidligere, underlegge hjelpen effektiv samordning, fordele oppgavene etter den kompetansen den enkelte organisasjon sitter på og gå inn i den store internasjonale operasjonen som etableres i Haiti. Og så oppfordre folk til å delta med penger for å gjenoppbygge Haiti i måneder og år framover, lenge etter at TV-kameraene forsvinner og folk ikke gidder å følge med på dette lenger. Naturligvis vil hjelp "forsvinne" under veis. Ingen sensasjon. Og det er ikke vesentlig i forhold til det som når fram til dem som trenger det. Og det er vanligvis det aller meste av det som sendes avgårde, selv om det ofte tar mer tid enn ønskelig å få det fram.

Vårt Land bommet med sin tittel i dag. Jeg er neppe den eneste som mener det.

På østsiden av Berlin-muren

Jeg sto en søndag ettermiddag i på østsiden av Berlin-muren. Det var ved Checkpoint Charlie. Jeg ventet på en som skulle hente meg. Det drøyde før han kom. Imens var jeg vitne til flere familier som brukte tiden til å vifte med lommetørklær og signalisere vestover. De hadde tydeligvis slektninger i vest de ikke kunne ha annen kontakt med enn på denne måten. Det var for langt til å rope over. De kunne ikke telefonere fra DDR til Vest-Tyskland. De hadde mikroskopiske muligheter for å få innvilget en søknad om et besøk i vest. Da var det litt større sjanser for at slektningene kunne ta en tur østover.

Jeg kunne spasere gjennom sperringene når som helst. Jeg hadde norsk pass og et ærend i Øst som var godkjent av myndighetene. Men jeg kunne snu og dra tilbake uten videre dersom jeg valgte det.

I løpet av den timen jeg sto og ventet og var vitne til den fortvilte kommunikasjonen mellom slektninger på begge sider av Berlin-muren, fikk jeg virkelig øynene opp for hva det vil si å dele et folk i to. Jeg hadde tidligere kikket over muren fra turist-plattformen i vest. Det hadde ikke samme virkning. Det var det vi så på fjernsynsnyhetene og i fra scener i filmer fra Berlin. Det var noe helt annet å stå i øst sammen med familiene der. Jeg kjente på den politiske klaustrofobien som kom snikende: Tenk om jeg plutselig ble avskåret fra å dra tilbake dit jeg kom fra? De som sto ved siden var meg var kanskje noen familien som aldri rakk over i tide før muren ble reist i 1961.

Det er tjue år siden muren falt. Jeg husker at jeg fikk beskjeden på øret der jeg rapporterte fra Kirkemøtet i Den norske kirke i Bergen. Jeg gikk og fortalte det til lederen i Kirkerådet. Og like etter ble nyheten kunngjort fra dirigentskapet. Gleden strømmet ut blant representantene i salen. Flere hadde nærkontakt med kirkelederne i DDR. Ledere i kirken var blant de få som klarte å beholde integriteten i møte med et regime som styrte det aller meste og som førte kontroll gjennom hemmelig politi og angivere. Det var i kirkens rom at opposisjonen vokste og der ble motet holdt oppe i de kritiske dagene før regimet i DDR ga opp og muren ble åpnet for fri ferdsel.

Det tar ikke lang tid før vi tar dette for gitt. Et par år etter var Checkpoint Charlie blitt museum. Jeg kunne sette meg på busslinje 100 og dra uhindret fra Kurfürstendam til Alexanderplatz . Det var nesten uvirkelig for meg som noen år tidligere og var vitne til hvor hermetisk innelukket borgerne følte seg da jeg fartet rundt i DDR.

Den koreanske halvøy har det fortsatt på samme måte, trolig i en enda verre utgave. Noen få fra sør får besøke slektninger i nord de ikke har sett siden grensen ble forseglet mellom de to koreanske statene i 1953. Håpet er at de snart kan ta bussen uhindret fra Seoul til Pyongyang. Ved grensen er det ikke en gang muligheter til å vifte med hvite lommetørklær en søndag ettermiddag.

Hernes og arvesynden

Hovedpoengene i fortellingen om Babels tårn har utvilsomt fortsatt sin gyldighet. Menneskene ville bygge et tårn som skulle rekke til himmels. Men overmotet tok overhånd og det endte i kaos.
Gudmund Hernes grunner over en variant av dette urgamle tema på baksiden av siste utgaven av Morgenbladet. Han kommenterer Alan Greenspans dyrt erfarte lærepenge på økonomiens område. Greenspan er fortsatt sterkt preget av at han tok ideologisk grunnleggende feil etter 40 år i tjenesten som finansanalytiker og sentralbanksjef. Han har trodd at hans forståelse av hvordan verdensøkonomien virket var patent. Finanskrisen har gjort denne troen fullstendig til skamme.
Og Greenspan nøyer seg ikke med å innrømme dette – i seg selv et sterkt uttrykk for intellektuell og moralsk integritet. Den tidligere sentralbanksjefen har også en grunnleggende moralsk refleksjon: Økonomiske kriser vil komme igjen, alltid i en ny form. Men selv om de er forskjellige, har de én felles kilde. – Det er den evige evne mennesker har når de har vært gjennom en lengre periode med vekst, til å anta at den vil fortsette.
Det er en moderne variant av det fortellingen om Babels tårn vil ha sagt.
Hernes mener at dette er et godt eksempel på at det ikke ”bare er religioner som er religioner”. Det er blant annet også troen på markedskreftenes grunnleggende positive virkning. Troen på hva de autoritære varianter av sosialismen kan utrette for menneskene har for lengst avgått ved døden.
Vi har fått et interessant ordskifte om hvor balansepunktet mellom frihet og regulering i økonomien bør ligge. Den diskusjonen går heldigvis langt inn i den beskjedne, men innflytelsesrike gatestumpen i New York som heter Wall Street og foregår over alt der politikere og finansfolk møtes.
Likevel har jeg ikke sett så mange som går et skritt videre og peker på at et realistisk menneskesyn er nødvendig for å motvirke de verste utslag av menneskenes trang til å bygge nye Babels tårn. Mennesker er ikke rasjonelle, påpeker Hernes. De lærer ikke.
Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å skrive lærebøker om dette. Det trengs også moralske kvaliteter.
Derfor er det ikke tilstrekkelig å lage gjerder for økonomisk utfoldelse. Det må også til. Men selve grådigheten som driver mange til å misbruke sine stillinger og utnytte systemet – uansett hvordan det er innrettet - må konfronteres på et dypere og mer personlig plan.
Hernes er forholdsvis brutal i diagnosen på dette: Det er som arvesynden. Den ligger i vår medfødte, uutryddelige natur, en iboende tendens til å handle mot all fornuft og tidligere erfaring, sier han.
NRK1 viste forleden en dokumentar om Bernie Madoff som nå er buret inne på livstid for svindel i milliardklassen. Dette er en forbryter som har stjålet pengene til nesten alle som har vist ham tillit gjennom mange år. Dette er naturligvis ikke det samme som at overbetalte pengeflyttere på Wall street har tatt stor risiko på bekostning av folk som har tatt opp boliglån. Lehman Brothers gikk ikke konkurs på grunn av regelrett svindel. Men grådigheten er en felles kilde til at folk ble sittende igjen på bar bakke og finanskrisen nådde høyder som den siste generasjonen ikke har stiftet bekjentskap med og har fått mye å tenke på.
Menneskene lærer ikke. De handler ikke rasjonelt når gevinstene er i sikte. Derfor trenger vi stadig noen som minner om at inten tårn vokser opp i himmelen. Da gjør vi overmodige og skjebnessvangre forsøk på å ta Guds plass.

Kjedelig valgkamp?

Det jamres i alle kroker om at valgkampen har vært så utrolig kjedelig. Hvorfor det?

Kjedelig i motsetning til spennende? Det er i hvert fall ikke riktig dersom vi har en smule fidus i meningsmålingene. Her kan det komme til å svinge fram og tilbake i løpet av valgnatta slik at det blir vanskelig å gå til sengs.

Kjedelig i motsetning til underholdende? Hvem har sagt at en valgkamp skal være spill og sirkus?

Tidligere har gjennomgangstonen ofte vært at valgkampene var under pari fordi - ja, nettopp! - fordi det var for mye spill og sirkus. Og denne gangen da man vitterlig har snakket om en del saker - ja, så er den kjedelig.
Det var en røst og radionen i dag som savnet flere tomater og egg flyende gjennom lufta. Valgkampen hadde vært altfor saklig og ordentlig...

Det kan være riktig at valgkampen ikke har bidratt til å reise noen felles debatter med visjon og nerve. Den store debatten om framtidens Norge som deltaker i en verden i kraftig forandring har det vært lite av. Noen har forsøkt å si ting om overordnede verdivalg, og behovet for forskning som kan sette vår virksomhet på riktige spor etter at oljen er brukt opp. Men de har ikke vunnet fram i det store og brede ordskiftet. I denne forstand har kanskje valgkampen vært "kjedelig".

Likevel har vi hatt en rekke tilløp til gode ordskifter om skole, om grunnleggende prioriteringer knyttet til spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen og en innvandringsdebatt som faktisk har diskutert hva som er en rettsstat verdig.

Dersom dette er "kjedelig", er betegnelsen sørgelig for den interessen blant velgerne som skal drive demokratiet framover. Jeg mistenker at det hersker en splittethet mellom savnet av tomater og egg, samtidig som man har beholdt forakten for spill og sirkus.

Valgkampen har ikke vært kjedelig, men den har manglet en visjonær nerve. Ingen har for eksempel klart å avkle Frp sitt menneskesyn slik at det har gitt gjenlyd i veggene. Og det er synd.

El-bilene blir stående

På universitetsområdet på Blindern er det opprettet en stasjon for elektriske leiebiler. En utmerket idé til støtte for vårt felles miljø. Det ble for en gangs skyld ikke bare med snakket. Universitetsledelsen åpnet denne stasjonen med brass og fanfarer i samarbeid med firmaet som leier ut bilene. Et grønt lærested i en grønn by. Utmerket.
Men så ser det ut til at de fire miljøbilene blir stort sett stående ubrukt.
Nå er det riktignok ikke gått mer enn snaue to uker siden åpningen av stasjonen skjedde. Men er det hele forklaringen? Terskelen er høy for å ta nye ting i bruk. Vi ser ikke uten videre effekten av at du og jeg tar en el-bil til byen i stedet for egen bil når kollektive transportmidler blir for tungvinte. Den går stillere enn bensindrevne biler. Men den foruresningen som spares blir antagelig oppfattet som å holde tilbake en fjert i universet. CO2-utslippene påvirker klimaet såpass gradvis at vi ser ikke uten videre de presserende grunnene til å melde oss inn i el-bilordningen og melde fra på nettet hver gang vi tenker å ta en tur med denne alternative transportformen.
Direktør Bjørn Lomborg skriver i Newsweek i forkant at miljøtoppmøtet i København senere i høst at det skal alvorlige kutt i carbonutslippene til for å stanse temperaturøkningen i verden. Såpass alvorlige krav er fremmet for å skape balanse i miljøregnskapet at selve konsekvensene av å gjennomføre kuttene kan oppleves som minst like ille som det utslippene fører til. Lomborg går i stedet inn på fantasifulle forslag om skip som kan sprøyte sjøvann i luften for å lage skyer som kan dempe solens oppvarming av atmosfæren. Men først og fremst taler han varmt for å utvvikle nye energikilder som kan avløse fossil energi. Det er mer realistisk enn å stanse CO2 utslippene som eneste vei å gå .
Dette er vanskelige avveininger. Og ikke minst vil krav som vil bli stilt i København bli nesten uhåndteriige utfordringer til politiske ledere som skal gjennomføre en effektiv politikk. Det gjelder ikke minst i demokratier der flertallet knapt har oppdaget at det må handles NÅ for å unngå konsekvensene av våre unnlatelsessynder senere. Og det er tungt å overbevise mange som skylder på at dersom ikke andre land underlegger seg slike krav, har våre kostnader for å oppfylle dem liten hensikt.
Imens blir el-bilene stående på Blindern. De praktiske sidene ved å ta dem i bruk utgjør kanskje en for høy terskel. Eller man simpelthen ser ikke gevinsten av å gjøre det. Og så blir somrene enda våtere og mer vindfulle og havet nivå stiger slik at Maldivene blir liggende under vann og begynner å true kafeene på Aker Brygge.
Jeg tror jeg kanskje skal melde meg på el-bilordningen likevel for å se hvordan den virker i hverdagen og kanskje vil dette i det minste gi meg litt bedre samvittighet. Et lite skritt i riktig retning, kanskje.